Rødstrømpe er et velkjent begrep brukt om feminister, da særlig på venstresiden. Karen Thue og Victoria Wæthing har med sin bok ”Blåstrømper- vi er de nye feministene” forsøkt å utvide strømpeskuffen ved å ta tilbake en gammel farge. Som kristendemokrat føler jeg behovet for å fargelegge strømpene mine gule og jeg har tenkt til å bruke dette innlegget på å forklare hvordan det tar seg ut.

Før fargestiftene kommer frem så er det nok på sin plass å definere noen sentrale begreper. Rødstrømpe er et begrep som stammer fra omtalen av den vestlige kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Strømpebetegnelsen ble ikke tatt ut fra løse luften, men ble brukt for å markere avstand til den borgerlige intellektuelle kvinnesakskvinner i Storbritannia på 17- og 1800-tallet som ble kalt blåstrømper. Begrepet oppsto i London på slutten av 1700-tallet, fordi flere av deltagerne på Lady Montagus litterære salong bar blå kamgarnstrømper i stedet for svarte silkestrømper, slik det sømmet seg for kvinner den gang.

Hilde Ekeberg er medlem av styringsgruppen i Kristendemokratisk Forum og sentralstyremedlem i KrF

En samlet kvinnebevegelse av blåstrømper med gjennomslag så man rett nok ikke før begynnelsen av 1900-tallet når borgerskapets kvinner begynte å organisere seg for å kjempe for like rettigheter, som f eks stemmerett, eiendomsrett og arverett. Dette kalles ofte feminismens første bølge, mens 1970-tallets venstrevridde kvinnebevegelse blir omtalt som feminismens andre bølge.

En historisk takk
Som en relativt ung kvinne av i dag har jeg mye å takke begge bølgene for. Den første bølgen sørget for mange av de grunnleggende rettighetene som er helt nødvendig for å kunne være en deltakende samfunnsborger. Demokratiet hadde ikke vært reelt om halve befolkningen hadde vært uten stemmerett og muligheten til å starte egen bedrift hadde ikke vært til stede uten rett til å eie. 70-tallsfeministene gjorde mye for å ta et skritt videre fra bare å ha de formelle rettighetene på plass, for hva hjalp det med rett til å delta i arbeidslivet dersom muligheten var borte på grunn av mangel på barnepass? Dermed ble barnehager en viktig politisk kampsak. ”Det personlige er politisk” sa 70-tallsfeministene og gjorde dermed grovarbeidet for å endre vold i nære relasjoner fra en privatsak til et samfunnsproblem.

Kristendendemokrat og feminist? Javisst!
Jeg er vokst opp med det jeg vil kalle en Pippi-oppdragelse. Et av Pippi Langstrømpes aller beste sitater er: ”Det har jeg aldri gjort før, så det tror jeg helt sikkert at jeg kan klare”. Gjennom hele min oppvekst har jeg blitt fortalt at jenter kan klare alt det gutter kan (og litt til). Det er mulig at det tidlig gjorde meg bevisst på å kjønnsrollemønstre og kvinners posisjon fra meget ung alder. Som for eksempel i 6. klasse da læreren gav oss i oppdrag å skrive en stil om en kjent oppfinner og gikk gjennom noen av de mest kjente. Da nektet jeg å skrive stilen før han klarte å grave opp en kvinnelig oppfinner. Det gjorde det også helt naturlig for meg å kalle meg feminist fra jeg var veldig ung. Ofte i min første tid i KrFU, ble jeg møtt med et meget skeptisk og spørrende tonefall ”Hæ? Er du sånn feminist liksom? Det er jo sånne aborttilhengere.” Derfor brukte jeg også en del tid på å reflektere om hva feminisme er og hvorvidt det er rom for kristendemokrater i den boksen.

Store Norske Leksikon definerer feminisme slik: Feminisme, et system av ideer om hva kvinnelighet/femininitet er, om hvordan seksualitet definerer kjønnsidentitet, og om hvordan dette endres.

Feminisme er en kritisk ideologi som kan legges til grunn for politisk handling, hvor målet er å endre skjev maktfordeling mellom kjønnene.

Feminisme er oftest en retning innenfor andre ideologier, for eksempel katolsk feminisme.

Feminismen har altså rom for både liberale og sosialistiske utgaver og mange der i mellom, men disse vil nok definere både mål og virkemidler noe ulikt.

Når er vi i mål?
Feminismens mål er likestilling mellom kjønnene, men når har vi likestilling?

Som kristendemokrat er jeg feminist fordi jeg anser hvert enkelt menneske for å ha en grenseløs verdi. Derfor er det selvsagt for meg at både kvinner og menn som uendelige verdifulle individer bør ha de samme mulighetene til å realisere sine drømmer og ambisjoner. Jeg vil si at vi har likestilling når vi er der at kvinner og menn har lik mulighet til å utfolde seg uten å bli begrenset av eller diskriminert på grunnlag av sitt kjønn.

Dette er jo en definisjon som feminister av mange farger kunne vært enige om. Men forskjellen oppstår oftest i definisjonen av likhet. For er det resultatlikhet eller mulighetsliket vi er på jakt etter? Er det når menn og kvinner har mulighet til å oppnå politiske posisjoner at vi er i mål, eller er det når fordelingen av de samme posisjonene er 50-50? Liberale feminister som Thue og Wæthing vil nok hevde at så lenge det ikke ligger noen formelle hindringer i veien er vi i mål. Feminister lenger til venstre vil på den andre siden si at det ikke er likestilling før makten er jevnt fordelt og at det som hindrer den jevne fordelingen er uformelle strukturer.

Som kristendemokrat omfavner jeg prinsippet om personalisme som anerkjenner at vi er relasjonsvesner, vi er den vi er både for våre individuelle kvaliteter og på grunn av relasjonene til andre. Det blir derfor umulig å forstå menneskers handlinger løsrevet fra de fellesskapene vi er en del av, derfor er det også åpenbart utfra kristendemokratisk ideologi at de forventningene vi møtes med og de uformelle strukturene og holdningene som omgir oss med også påvirker likestillingen mellom kjønnene. For å komme til den kristendemokratiske likestillingen er det derfor nødvendig å fjerne både formelle og uformelle snublesteiner på veien.

Ikke blå og ikke røde….
Når jeg, som jeg begynte denne teksten med, har et behov for å ta i bruk enda en fargestift så er det fordi jeg som kristendemokrat ikke føler meg helt tilpass i verken de røde eller blå strømpene. Hvis vi skal la Karen Thue og Victoria Wæthing få lov til å definere den liberale og blå feminismen så kan jeg ikke være med på et prosjekt som har individets frie valg som eneste mål uten å ta hensyn til de strukturene som finnes i fellesskapene vi er del av. Derfor er jeg uenig når de to ønsker å fjerne både mødre- og fedrekvoter i fødselspermisjonen, sexkjøpsloven og kvoteringslover. Alle må få velge som de vil sier de. Jeg kan ikke akseptere en feminisme som ikke forstår at det å gi far en fedrekvote ikke handler om å frata familien muligheten til å velge pappaperm, men heller om å gi far en rettighet i møte med mange arbeidsgivere som ville foretrekke at far er på jobb uten å ta permisjon. Jeg kan ikke akseptere en feminisme som mener at det er greit å gjøre menneskekroppen til en salgsvare som aksepterer økt risiko for menneskehandel som en akseptabel pris å betale for enkelte selgeres frie valg. Jeg aksepterer heller ikke argumentet om at det er en krenkelse for kvinner og menn å bli kvotert inn i ulike posisjoner. Kvoteringsregler er midlertidige virkemidler som tas i bruk for å endre holdninger. Selv om muligheten til å ta kampen om posisjonene er til stede så vil seige sosiale strukturer ofte være effektive bremseklosser. Å få kommentarer som ”kjolen din er veldig fin” på vei ned fra en talerstol etter et viktig politisk innlegg kan være en vel så effektiv stopper for å ønske seg makt som enhver regulering.

Når strømpene mine heller ikke er røde så er det fordi jeg ikke følger resten av resonnementet på påstanden om at det personlige er politisk fra til dels sosialistisk og marxistisk feminisme som svarer med å ønske å dekonstruere familien. Det kristne menneskesynet som gir mennesket en ukrenkelig verdi fra unnfangelse til naturlig død står også i kontrast til abortkampen som kvinnesak. For en kristendemokrat handler abort om balansen mellom rettighetene til to individer, ikke bare ett. Min motvilje mot å ikle meg de røde strømpene handler også om at grensen mellom hvilke avgjørelser som hører hjemme i politikken går et stykke lenger unna både familiens og den enkeltes vurderinger enn for mange på venstresiden. Målet om lik fordeling av makt og ressurser trumfer ikke den enkeltes rett til å bestemme hvilke verdier og valg som er riktig i eget liv.

….men gule
For ca ett år siden deltok jeg i en debatt om feminismens plass etter regjeringsskiftet. På et av spørsmålene om hva som er forskjellen mellom synet på likestilling på ikke- sosialistisk og rødgrønn side, så svarte jeg at selv om vi kan ha det samme målet om fordeling av makt og ressurser så ligger det nok hos oss aksept for at den enkelte kan gjøre ”ulikestilte” valg som er helt rette for dem. Det at mange kvinner jobber mindre og tjener mindre enn menn gjør noe med fordelingen av økonomiske ressurser både i arbeidsfør alder og i utbetaling av pensjon. Derfor er det viktig å gi god informasjon om konsekvensene av de valgene man tar. Det betyr imidlertid ikke at politikkens oppgave er å tvinge frem en konklusjon om arbeidsmengde.

Med de gule strømpene på så vil jeg hevde at politikkens oppgave er å lage lover som gir alle like rettigheter og muligheter samtidig som man forstår og tar høyde for at hindringer for likestilling kan være uformelle like godt som formelle. Men til slutt er det vel så viktig å forstå hvor grensen går og å akseptere de valgene som den enkelte gjør som riktige i deres liv.

Bilde er hentet fra wikimedia.org