Er kristendemokratiet en borgerlig ideologi? Dette spørsmålet vender stadig tilbake i diskusjonen om kristendemokrati. I Norge foretrekker mange å definere kristendemokratiet som ‘ikke-sosialistisk’ eller sentrumsorientert.

Erik Lunde er leder i Kristendemokratisk Forum og forfatter av boken “Kristendemokrati – et forsvar for det ufullkomne samfunnet”

Selve begrepet ‘borgerlig’ er ikke uten videre lett å definere. Venstresiden har brukt ordet ‘borgerlig’ på en nedsettende måte for å beskrive ‘høyrepolitikk’. Uttrykket refererer opprinnelig til noe som har med borgerskapet (fr. la bourgeoise), eller tredjestanden, å gjøre. En moderne oversettelse vil være å si at ‘borgerlig’ tilsvarer middelklassen, som en kontrast til arbeiderklassen.

Å knytte kristendemokratiet til en bestemt «stand» eller klasse, bryter med bevegelsens folkepartitanke og den sentrale ideen om at ulike samfunnslag skal forene sine interesser til det felles beste. Dersom man med ‘borgerlig’ mener at man skal ivareta middelklassens interesser, passer dette dårlig for å beskrive den kristendemokratiske idétradisjonen. Riktignok henvender tyske CDU seg nokså åpent til der Mittelstand, men dette må sees på et strategisk valg og ikke en dyd av nødvendighet ut fra deres ideologiske utgangspunkt. KrF har tradisjonelt hatt velgere med lav inntekt.

‘Borgerlig’ kan også brukes til å beskrive et sett med ideer, slik Mathilde Fasting gjør. Noen vil mene at borgerlig politisk tenkning tar utgangspunkt i enkeltmenneskets frihet, et liberalt demokrati, markedsøkonomi og privat eiendomsrett. Med en slik tilnærming vil det være mer naturlig å plassere kristendemokratiet inn i en borgerlig tradisjon. Likevel er kristendemokratiets syn på mennesket og samfunnet grunnleggende forskjellig fra liberalismens. I synet på markedet og velferdssamfunnet er dets ideologi plassert vel så nært sosialdemokratiet som liberalismen.

Dersom ‘borgerlig’ innebærer det som ikke er sosialistisk, hører kristendemokratiet klart hjemme i den borgerlige folden. Kristendemokratiet er tydelig ikke-sosialistisk. Vern om enkeltmennesket, de små fellesskapene og det sivile samfunnet er sentralt i ideologien. Kristendemokrater ønsker å begrense statens makt og sette klare grenser for hva som er politikkens rom, slik at demokrati, foreldrerett og trosfrihet sikres. Staten har bevisbyrden dersom den skal gripe inn overfor familier, foreninger og næringsliv. Dette er tankegods som helt klart skaper friksjon i møte med sosialister og sosialdemokrater, samtidig som det danner et idéfellesskap med konservative og sosialliberale. Hvis man med ‘borgerlig’ mener politisk tenking som tar utgangspunkt i enkeltmennesket og ikke i systemer, hører kristendemokratiet definitivt inn under en borgerlig tradisjon.

Hvorvidt man definerer kristendemokratiet som borgerlig eller ikke, vil altså i stor grad avhenge av hva man legger i begrepet ‘borgerlig’.

Kristendemokratiet er en tredje vei, mellom sosialismen og liberalismen, og skiller seg på denne måten fa andre borgerlige idétradisjoner. Det kan derfor diskuteres hvor fruktbar dikotomien borgerlig-ikkeborgerlig egentlig er. Men slik Mathilde Fasting her definerer begrepet ‘borgerlig’, passer det ganske godt for å beskrive kristendemokratisk tenking.