Et urovekkende tegn i tiden er viljen til å vaske virkeligheten ren for det som kan vekke anstøt. I beste fall er det uinspirerende, i verste fall farlig. Det vi trenger nå er øvelse i å forholde oss til meninger, uttrykk og symboler som skiller seg fra det vi tenker og er; vi trenger eksponeringsterapi.

Historiker (f. 1980) og skribent, fast spaltist i Helgelendingen og Framtia, og har begått poesi i ulike tidsskrift i Oslo

Pippis pappa

Et nærliggende sted å begynne, er Pippi Langstrømpes pappa. Han får som kjent ikke lenger lov til å være negerkonge, men tituleres i stedet som ”sydhavskonge”. Det vil jeg tro at han lever godt med det på sin ø, all den tid hverken han eller bøkenes forfatter noensinne har vært rasister. Jeg har ikke tenkt å gjøre meg til talsmann for ordet ”neger”. Som de fleste andre lever jeg godt med at det i liten grad brukes i dagligtalen. Men å endre litterære verker på denne måten og ut fra denne motivasjonen, er problematisk av flere grunner.

For det første setter det en farlig presedens. Hvis vi skal kunne fikse på gårdagens tekster ut fra dagens holdninger eller ideologiske strømninger, hvor skal grensen gå? Bør vi være trygge på at gode intensjoner ikke umerkelig glir over i noe mørkere og styggere: et ønske om å retusjere virkeligheten for å uttøve makt? Vår historie vitner ikke om at vi er den tilliten verdig. Det litterære verkets ukrenkelighet er en sikkerhetsmekanisme som kan hindre oss i å bli noe vi ikke ønsker å være, men som det er skremmende lett å bli likevel. Veien til helvete er jo som kjent brolagt med gode intensjoner.

Toleranse?

Og dernest: til grunn for ønsket om å fikse på fortiden ligger en idé om at toleranse handler om å innrette oss slik at vi ikke utsettes for noe som kan støte oss. Vi møter denne idéen i stadig nye former: i saken om nyhetsoppleser Siv Kristin Sællmann, som ble nektet å bære et lite kors rundt halsen på luften, i debatten om skolegudstjenester og sist i striden om Muhammed–karikaturene. ”Vi lever i de sårede følelsers tyranni,” er beskrivelsen Nina Karin Monsen har brukt. På samme måte som Lindgrens manuskripter vaskes for det som ikke passer inn hos oss, kan det synes som om også resten av det offentlige rom skal vaskes for alt som kan vekke anstøt.

Dette er høyst problematisk, ikke minst fordi vi da umiddelbart støter på problemet med hvem som skal bestemme hva som er okay og ikke. En viktig grunn til at vi ikke lenger har blasfemilover i landet, er at en større eller mindre gruppe ikke skal kunne begrense andres rett til å ytre seg. Det som for den éne er rettmessig kritikk, er for den andre sårende påstander som del av en ondsinnet agenda –– bare spør noen på den kristne høyresiden om Arbeiderpartiet og avkristning av Norge. Dernest er dette ikke egentlig toleranse, men liksom–toleranse. I en tid der spenningen er høy og kunsteriske og religiøse symboler står i sentrum av debatten, trenger vi øvelse i å omgås det vi misliker, det som provoserer oss, det som sårer oss og det vi rett ut sagt ikke kan fordra. Trangen til å vaske virkeligheten kan i verste fall gjøre oss mindre i stand til å forholde oss til det som støter oss, og det er alltid dårlig medisin.

Tåkelegging av tidsregning

I noen tilfeller går det over i det parodiske. I deler av offentligheten og i en del trykt materiell brukes ikke lenger ”før . . . ” og ”etter Kristus” for å benevne årstall, men den påstått nøytrale ”etter vår tidsregning”. Det må være et minstekrav til nye skrivemåter at de gjør språket og virkeligheten klarere, men her tåkelegges et utmerket begrep for å tekkes tidsånden. Hva svarer du eleven som lurer på hvordan vi har bestemt oss for hvordan vi skal regne årstall? Uansett hvordan du snur og vender deg, kommer du tilbake til den historiske realiteten at vi i mange hundre år har brukt kristendommens grunnlegger som utgangspunkt for vår tidsregning. Begrepet ”etter vår tidsregning” er et resultat av det Kristendemokratisk forums Erik Lunde treffende har beskrevet som ”berøringsangst for religion”.

Myten om det livssynsnøytrale

Fra humanetisk hold hører vi om verdien av et såkalt ”livssynsnøytralt” offentlig rom. Siden humanetikken er et livssyn så godt som noe, kan det synes som om målet egentlig er en offentlighet der religiøse uttrykk er vasket bort. Det samme gjelder den underlige, men ofte brukte frasen om at religion skal være en privatsak og ikke har noe i politikken å gjøre. Det burde være en selvfølge at religiøse mennesker har med seg sine idéer og bevéggrunner inn i sitt politiske engasjement, på samme måte som sosialister, liberalister og konservative har det. Når det er sagt, er det en forskjell på å la seg inspirere av et tankegodt og å være prest forkledt som politiker. Når bibelfundamentalister slår i bordet med bibelsitater i politiske debatter, er det like malplassert som når AKP–ml–erne i hine hårde dager referte til sine marxistisk–leninistiske trosartikler.

Også her trenger vi eksponeringsterapi. I en virkelig tolerant offentlighet kan ulike uttrykk møte hverandre, brytes mot hverandre og berike hverandre. Når det gjelder skolegudstjenester, vil det være en langt mer tolerant holdning ikke å kjempe for avskaffelse av kirkebesøkene, men heller arbeide for at også moskeer, synagoger og Human–Etisk Forbund besøkes. Dette gjelder ikke minst nå, når religion er sentralt i debatten, ikke bare om karikaturer og blasfemi, men også om integrering i Norge og Europa. ”Ikke kritisér det du ikke forstår, ” synger Bob Dylan, og så rett han har. Mer eksponering for det som er fremmed for oss, betyr ikke at vi slutter oss til det, men det legger til rette for en bedre offentlig debatt og en langt mer opplyst befolkning.

Å bli provosert har egenverdi

Dernest handler det i bunn og grunn om at det har egenverdi å bli provosert. Ved å bli utsatt for ting vi ikke liker og mennesker vi ganske enkelt ikke forstår, kan vi utvide vår egen livsverden. Hvor ofte opplever vi ikke at det vi først reagerer voldsomt på, senere viser seg å ha noe for seg? Å innrette oss slik at vi i mindre grad eksponeres for det som er anderledes enn oss selv, blir vi både fattigere og mindre i stand til å reagere sindig og konstruktivt i møte med det som sårer oss, for ikke å snakke om ekstremisme og vold. Og når alt kommer til alt, hvor kjedelig blir ikke verden hvis ingenting fra tid til annen gir oss et risp og noe å bryne oss på?

Bildet her hentet fra wikimedia.org