Hilde Ekeberg skriver 18.februar et tilsvar til mitt innlegg om om feminismens utfordringer (som ble publisert 12.februar).

La meg begynne med å gjøre det helt tydelig; Jeg ikke motstander av det som gjerne omtales som

feministiske verdier. Jeg vil sågar hevde at flere av disse verdiene dypest sett er forankret i et kristent livssyn og egentlig ikke trenger ytterligere forankring (f.eks. likeverd mellom mann og kvinne). Jeg vil også hevde at kjønn helt klart er relevant for hvordan man oppfatter og forholder seg til verden på mange måter. Det vil derfor ofte være av stor verdi å ha begge kjønn representert i ulike sammenhenger. Spørmålet blir hvilke virkemidler man skal ta i bruk for å oppnå dette, og hvem som skal definere hva som er viktigst når hensynet til kjønnsbalanse kolliderer med andre hensyn.

Naturligvis finnes det mange avarter av feminisme. Jeg har ikke i mitt opprinnelige innlegg tatt mål av meg til å hverken definere dem, eller å imøtegå noen spesiell variant. Jeg ønsket simpelthen å peke på noen områder hvor jeg mener det offentlige gjennom enkelte virkemidler (som nok ofte vil bli oppfattet som feministiske) setter balansen mellom kjønnene foran f.eks. valgfrihet for familier, organisasjoner o.l. Dette er noe jeg mener er uheldig, og det bør ikke automatisk aksepteres som premiss i samfunnsspørsmål.

Maktfordelingen i samfunnet er selvsagt ikke irrelevant. Men ser ikke Ekeberg at synet om at det offentlige skal tvangsregulere forholdet mellom menn og kvinner i det store bildet er med på å legitimere en maktforskyvning fra enkeltindivid, familier, organisasjoner og over til staten eller offentlig myndighet? Jeg er ikke imot alle former for statlige virkemidler som kan gjøre noe med maktbalansen mellom kvinner og menn i samfunnet. Jeg pekte på at utfordringene kommer når tradisjonelt sett (og jeg ber om romslighet for språkbruken min) feministiske virkemidler som kolliderer med andre verdier i samfunnet mer eller mindre automatisk får forrang. Jeg mener det i høyeste grad er betimelig å stille spørsmålstegn ved en slik utvikling. Jeg mener også at det er god både prinsipiell og praktisk politikk i tråd med kristendemokratiets ånd å holde mest mulig beslutningsmakt nærmest mulig dem det angår.

Det var ikke mitt anliggende å identifisere om de samfunnsspørsmålene jeg tok opp kommer fra politisk venstreside eller fra annet hold. Tanken om kjønnskvotering og annen offentlig regulering finner aksept i mange ulike grupperinger. Som Ekeberg ganske riktig peker på, har også slike tanker og virkemidler støtte i KrF, Høyre og andre partier som ikke tradisjonelt kategoriseres på venstresiden.

En av de store utfordringene i samfunnet i dag er at vi for ofte måler verdi bare i kroner og øre. Slik jeg ser det, er ikke nødvendigvis ubetalt arbeid mindre verdt enn betalt arbeid, særlig ikke når det dreier seg om omsorg for mennesker. En god oppvekst kan f.eks. ikke måles i kroner. Jeg mener dette er ett av områdene hvor vi gjerne kortslutter i den offentlige debatten. Jeg tror vi ofte mer eller mindre ubevisst fort tenker at dersom et arbeid er lavere lønnet, så er det mindre verdt. Det er det ikke. Så kan man si at man får ikke mat på bordet av et arbeid har høy moralsk eller etisk verdi, og det er naturligvis helt sant. Men nettopp derfor er det også jeg mener at det viktige for det offentlige er å fjerne hindringer for like muligheter for kvinner og menn. Det er i utgangspunktet noe annet enn å bruke tvangsvirkemidler. Slik at enkeltmennesker, par, familier, organisasjoner i størst mulig grad kan velge selv og organisere seg selv slik de finner det mest tjenlig.

Gjennom å legge opp til å få flest mulig kvinner ut i arbeidslivet, mener jeg feminismen over tid har vært med på å nedjustere statusen for å være hjemmeværende, nettopp fordi målet så tydelig blir at det generelt er best å være i arbeid utenfor hjemmet. Jeg tror ikke det uten videre er godt for samfunnet på lang sikt om vi tenker og opptrer slik. Jeg mener vi må være mer opptatt av å balansere bildet, slik at vi hevder likeverd og valgfrihet, også når det gjelder virkemidler. Slik at valgene om hvordan man vil organisere hverdagen i par og familier i størst mulig grad tas av dem det angår. Dette er jo noe av grunnargumentasjonen for kontantstøtte, som jeg mener er viktig og god. Og da er det viktig at vi beholder de samme gode prinsipielle tankene også når det gjelder andre deler av samfunnsorganiseringen.

Jeg har forøvrig stor respekt for Ekebergs egen artikkel om å sette farge på strømpene sine, hvor hun presenterer sitt ideologiske utgangspunkt for sitt syn på feminismen i lys av en kristendemokratisk ideologi. Det er mye i den artikkelen jeg kan slutte meg til. Men jeg må si at jeg synes tilsvaret fra Ekeberg til min artikkel er skuffende lite kreativt. Det er en velkjent teknikk; i stedet for å imøtegå det saklige innholdet i mitt innlegg, blir det tidvis gjort forsøk på å karakterisere det som lite relevant eller ha lav kvalitet fordi det ikke baseres på samme premiss som Ekeberg legger til grunn. Man kan få inntrykk av at dersom ikke debatten om feminismens rolle og virkemidler i samfunnet kjøres etter et bestemt ideologisk spor, så er den ugyldig.

Jeg mener ikke å ha alle svarene, og det vil helt sikkert være mange tilfeller av offentlig regulering på dette området som må vurderes nøye, fra sak til sak. Det har vært et stort behov for å styrke kvinners stilling i samfunnet, og Norge har vært tidlig ute og langt framme når det gjelder dette. Det skal vi være stolte av, særlig når det gjelder det som handler om rettigheter. Vi må også våge å spørre oss selv om vi mistet noe på veien, og å se om vi klarer å gjenvinne balansen. Kanskje er det på tide for samfunnet å akseptere at den naturlige polariteten som finnes mellom kjønnene av og til vil gi utslag i de store tallene når det gjelder yrkesvalg, karrierefokus, organisering av hverdagen, deltakelse i organisert virksomhet, og kanskje det er helt greit? Det samfunnet trenger er ikke mer likhet, men mer likeverd.