Feminismens utfordringer

Feminismens utfordringer

De siste månedene har det blusset opp en debatt om likestillingskamp og formaliserte virkemidler for feminisme eller såkalt “statsfeminisme”. Dette har delvis sammenheng med boka av de såkalte “blåstrømpene” Karen Thue og Victoria Wæthing som kom i fjor høst. I forbindelse med boken ser jeg en del kommentarer og debattinnlegg rundt på nettet som gjør det betimelig å knytte noen tanker til hva jeg mener er feminismens egentlige problem. Feminismens egentlige problem er ikke at man kjemper for likeverd mellom kvinner og menn. Problemet er at man velger å sette feminismens idealer foran andre viktigere verdier for mennesker og samfunn. Og her mener jeg “blåstrømpene” treffer en nerve.

Stian Lavik

Stian Lavik er lokallagsleder i Meland Kristelig Folkeparti i Hordaland

Noe av det viktigste for samfunnet når det gjelder forholdet mellom mann og kvinne er at de, når de velger å binde seg til hverandre og å stifte familie, til sammen utgjør samfunnets minste institusjon (som er større enn enkeltindividet). Slik har det vært til alle tider, og slik vil det trolilg i hovedsak komme til å forbli, til tross for iherdige forsøk fra både staten og ulike interessegrupper på å endre eller omdefinere dette. Som samfunnets mest grunnleggende byggestein, er det viktig at familien gis høy verdi og status i måten samfunnet er bygget opp på. Dersom familiens posisjon kommer ut av balanse skaper det ringvirkninger for samfunnet som fort blir krevende og ofte dyre, også samfunnsøkonomisk sett. I en familie må også forholdet mellom kvinne og mann ha en balanse i forhold til roller, oppgaver og ansvar. Hvordan denne balansen og fordelingen er vil variere fra par til par, og de vet som regel best selv hva som fungerer godt for dem i deres situasjon.

Imidlertid har det vokst fram en trend i samfunnet hvor det er “akseptert” at samfunnet (ofte representert ved staten) “vet bedre” hva som er best for familiene og for samfunnet. Det begrunnes i en tanke om at det er bedre for samfunnet hvis forholdet mellom kvinner og menn endres og styres på enkelte områder. Et premiss er f.eks. at det sees på som et gode for samfunnet om kvinner er like aktive i arbeidslivet som menn. Jeg er ikke enig i at dette er en sannhet som kan aksepteres uten videre, hverken den ene eller den andre veien. Hvorfor er skal det være slik? Er arbeid i hjemmet mindre verdt enn arbeid utenfor hjemmet? Jeg vil snarere hevde det motsatte. Tid og energi lagt ned i god oppdragelse, gode forhold for familier gir ofte det beste og tryggeste grunnlaget for livet. Samfunnet vårt, med de tradisjonelle feministene i spissen har drevet en kamp for å få kvinner ut i arbeid. Dette kan vanskelig tolkes på andre måter enn at for det tradisjonelle feministiske idealet er arbeid utenfor hjemmet mer verdifullt for kvinner enn arbeid i hjemmet. Et slikt syn kan jeg ikke stille meg bak. For noen kvinner kan det kanskje være slik, og for andre kvinner kan det være mye mer verdifullt og riktig å nettopp prioritere å bruke sin tid hjemme. På samme måte som det er for menn. Poenget er at dette er valg den enkelte familie må være suveren til å velge selv, for sine barn, for sin situasjon. Men vi har gjennom år bygget oss et system hvor arbeid utenfor hjemmet premieres med støtteordninger, tilskuddsordninger, og ikke minst holdninger i den offentlige debatten. Premissene for den tradisjonelle feminismen og likestillingskampen tas sjelden opp til debatt. Hvorfor skal feminismen overordnet legge premissene for hva som er best for samfunnet når det gjelder forholdet mellom kjønnene? Er det kanskje andre verdier som er viktigere her? La oss ta noen eksempler på hvordan dette slår ut i praksis. Når et par får et barn, får mor og far rett til mamma- og pappapermisjon. Hvorfor det? Fordi staten sier at det er best om de får bestemme hvor mye mamma tar permisjon mamma tar ut og hvor mye permisjon pappa tar ut. Det betyr at staten har en mening om, ja til og med blander seg inn i parets beslutning om hvordan de ser det mest tjenlig å disponere foreldrepermisjonstiden. Da har altså staten valgt å sette sitt syn på kjønnsbalanse foran hensynet til familiens frihet til å velge selv, framfor hensynet til barnet (som foreldrene som regel er mest kompetent til å vurdere), osv. Dette mener jeg er et feilspor. I de aller fleste tilfellene er foreldrene de mest kompetente til å vurdere hvordan de best mulig kan legge opp tiden etter en fødsel. La meg oppsummere; Mens jeg mener det har verdi for samfunnet at kvinner og menn begge er godt representert både i arbeidsliv og hjemme, mener jeg at det er viktigere at familiene har friheten til å velge og disponere sin tid selv, også når det gjelder foreldrepermisjon. Familiene har som regel bedre kompetanse for å disponere sin egen tid enn hva staten har.

Selvsagt skjønner jeg at livet ikke alltid “følger oppskriften” på ideelle forhold, ut fra det man selv ønsket. Selvsagt skjønner jeg at det kan være opplevelser som gjør at familien ikke nødvendigvis var et godt sted å vokse opp i. Jeg har stor respekt for at mange har opplevd sågar traumatiske ting som gjør at det som skulle være trygt ble ødelagt og livet ble merket med dype og alvorlige sår. Jeg er også klar over at enkelte har valgt eller blitt tvunget inn i livssituasjoner som gjør at rammene med en trygg far og mor ikke var mulig eller ønskelig. Med mine synspunkter over forsøker jeg ikke å late som om det alltid er slik eller slik, eller at det bare er ett mønster som gjelder. Men som hovedregel tror jeg det er best for samfunnet å ta utgangspunkt i at i de fleste tilfeller har mennesker og familier best kompetanse til å bestemme selv.

Jeg er som sagt enig i at det i mange tilfeller og i mange yrkesgrupper er en fordel og et gode, sågar klokt at man har en god representasjon av begge kjønn. Det er ikke det samme som at det bør legges opp til sterke tvingende virkemidler for å oppnå dette. Kjønnskvotering til styrer er et annet godt eksempel. Da setter man nemlig kjønnsmessig representasjon foran en del andre verdier, som f.eks. organisasjonsmessig frihet til å prioritere for sin organisasjon og sitt formål, osv. Jeg mener det er galt å forutsette at samfunnet vet bedre hva som er mest hensiktsmessig som sammensetning av et styre i f.eks. et aksjeselskap enn selskapets eiere (som velger styret). Ved å innføre kjønnskvotering til styrer har man som samfunn sagt at hensynet til kjønnsmessig sammensetning i styrer går foran hensynet til organisasjonens mulighet til å fritt velge sitt styre ut fra hva som er mest formålstjenlig. Det vil ofte være klokt og hensiktsmessig å nettopp ha en god kjønnsmessig balanse i et styre. Men jeg mener at det er eierne som skal velge hva som er mest hensiktsmessig for dem. Og tilsvarende i andre organisasjoner. Kvotering er per definisjon ikke noe som setter likebehandling mellom kjønnene i høysetet, snarere det motsatte. I prinsippet er det et tvangsvirkemiddel som forfordeler det ene kjønn for å oppnå en gitt andel av begge kjønn i ulike sammenhenger. Generelt bør samfunnet og staten være forsiktig med å ha for sterke meninger om hvordan roller, oppgaver og ansvar fordeles mellom kjønnene. Som regel er det best å overlate valg om disponeringer, tilsetninger, osv. til dem som er nærmest saken og har best beslutningskompetanse. Og i den grad det skal brukes virkemidler fra statens side er det viktig å være bevisst på hvilke andre verdier enn likestilling som påvirkes (f.eks. personlig frihet, familienes frihet, organisasjoners mulighet til å styre etter eget verdigrunnlag og hensikt, osv.)

Så til lønnsforhold. Det er “opplest og vedtatt” at kvinner skal tjene like mye som menn. Jeg er helt enig i det, men det trengs en nyansering. Til dette vil jeg si følgende: Hvis man tar en bestemt jobb og ser på lønn for den stillingen, mener jeg naturligvis at kjønnet for den som ansettes ikke skal utgjøre en forskjell for lønnsnivået. Men dermed er det ikke sagt at summen av lønn for kvinner (eller gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinner innenfor et yrke) skal være mest mulig lik summen av lønn for menn (eller gjennomsnittlig lønnsnivå innenfor et yrke for menn). Det er jo ikke gitt at det er like mange menn som kvinner som ønsker å jobbe innenfor et bestemt yrke, og det er faktisk helt greit. Det er også andre faktorer som spiller inn, som f.eks. formell kompetanse, erfaring, personlige egenskaper osv. Bildet er faktisk temmelig komplisert. Derfor: Mens jeg mener det naturligvis er viktig at en kvinnelig og en mannlig kandidat til samme stilling som ellers har samme forutsetninger for jobben skal ha lik lønn, er det ikke automatisk slik at gjennomsnittlig lønnsnivå for kvinner og menn innenfor et yrke uten videre kan sammenlignes, løsrevet fra andre faktorer. 

Jeg er fullstendig klar over at enkelte vil kunne reagere sterkt på mine synspunkter i denne debatten. Det er nesten umulig å være imot det den tradisjonelle feministbevegelsen står for i dag uten å bli stemplet som politisk ukorrekt. Men hvorfor det, egentlig? Er det fordi vi har latt feministbevegelsen få fritt spillerom i den siste generasjonen til å legge premissene for hvordan vi tenker om forhold mellom mann og kvinne? Norge har vært et foregangsland når det gjelder likestilling. Det skyldes ikke bare feministbevegelsen som fikk sitt gjennomslag på andre halvdel av 1900-tallet. Vi var f.eks. tidlig ute med stemmerett for kvinner, og både menn og kvinner kjempet for dette. En av dem som kjempet for dette var en av mine forfedre, en emissær i indremisjonen som også satt på Stortinget. Urettferdig behandling av kvinner (og menn) er noe vi uavlatelig må fortsette å kjempe mot. Men jeg synes vi har lett for å glemme at mye av feminismens inntog i samfunnet også har gått på bekostning av andre verdier, som nevnt over. Jeg mener på ingen måte å overforenkle bildet, det er sammensatt. Og det er mye mer å si om likestilling og feminisme enn det som får plass i denne artikkelen. Men jeg mener vi har kommet over et punkt hvor det ikke lenger er manglende rettigheter for kvinner vi kjemper mot. Jeg synes å observere at over tid har fokus glidd forbi dette og over på en gradvis svekkelse av den naturlige kjønnspolariteten som eksisterer mellom mann og kvinne. Det tror jeg på lang sikt er usunt for samfunnet. Her har feminismen som ideologi mye å svare for.

Så vil noen hevde at dersom ikke staten bruker sterke virkemidler (f.eks. kjønnskvotering) vil vi aldri oppnå en balansert representasjon mellom kvinner og menn på mange områder. Da vil jeg si at til en viss grad bør staten bruke virkemidler for å oppnå ønskede resultater på ulike områder. Og det er avgjørende at staten legger opp til mest mulig like muligheter for kvinner og menn. Spørsmålet jeg vil stille er: Hvorfor er det så viktig at begge kjønn er like sterkt representert at man velger å bruke virkemidler som overkjører andre hensyn? Dersom det faktisk er flere kvinner enn menn som ønsker og som har anlegg for å bli sykepleiere, er ikke det greit? Og tilsvarende; dersom det i det store og hele appelerer mer til menn enn kvinner å være ingeniører, er ikke det greit? Kanskje er det naturlig at det er slik? Hvorfor skal staten eller samfunnet si at kjønnsbalanse er viktigere enn hva folk faktisk ønsker eller har naturlig anlegg for å gjøre? Hvilken kompetanse har staten til å avgjøre at kjønnsbalanse er viktigere enn å la styrken i forskjellene mellom kvinner og menn få spillerom som drivkraft? La meg understreke at om en mann ønsker å velge et tradisjonelt “kvinneyrke”, så er det flott. Da er det stor sannsynlighet for at vedkommende også har evner og anlegg som gjør at ham godt egnet for dette. Og på samme måte naturligvis en kvinne som velger et tradisjonelt “mannsyrke”. Men jeg mener som sagt at staten og samfunnet som sådan skal være forsiktig med å mene at det er så viktig i seg selv med kjønnsbalanse at man velger å bruke overkjørende virkemidler.  Jeg mener vi som samfunn trenger å ta vare på og legge til rette for den naturlige kjønnspolariteten som finnes mellom mann og kvinne, og å våge å la det maskuline og feminine som menn og kvinner representerer få større spillerom.