Finnes det en kristendemokratisk utenrikspolitikk?

Finnes det en kristendemokratisk utenrikspolitikk?

Finnes det en kristendemokratisk utenrikspolitikk? Det var spørsmålet vi stilte på et seminar i regi av Kristendemokratisk Forum på Stortinget tirsdag 10. februar. Vi hadde invitert Knut Vollebæk, tidligere utenriksminister for KrF, til å innlede om tema. Hans manus publiserer vi nå her på kristendemokratisk.no.

 

Kjære alle sammen.

Takk for invitasjonen. Det er alltid hyggelig å være i en KrF-sammenheng, selv om jeg må innrømme at jeg har vært litt usikker på hva jeg skulle si i dag.

Knut Vollebæk og KMB

Hovedinnleder Knut Vollebæk (til venstre) og ordstyrer Kjell Magne Bondevik (til høyre)

Tittelen på dette innlegget må vel være et skoleeksempel på et retorisk spørsmål. Når dere stiller spørsmålet om det finnes en kristendemokratisk utenrikspolitikk, går jeg ut fra dere ikke har tenkt at svaret kan være ”nei”. Men samtidig går jeg ut fra at jeg ikke bare kan si ”ja” og sette meg.

I tillegg ser jeg at KrF for noen år siden, i serien ”Politiske dokumenter”, laget et veldig bra dokument kalt ”Mennesket i sentrum: En kristendemokratisk utenrikspolitikk”. Som nevnt er det noen år gammelt, og verden har forandret seg noe siden det ble skrevet, men grunnlaget og hovedinnholdet er etter min mening fortsatt gyldig. Her står alt: mennesket i sentrum, internasjonal solidaritet, menneskerettigheter, kamp mot fattigdom, globale miljøutfordringer, fred og sikkerhet, verdidiplomati og globalt samarbeid. Så det kunne være fristende bare å lese fra det. Jeg skal ikke gjøre det heller, men jeg ønsker å forholde meg til det, fordi det gir et godt utgangspunkt for hvordan partiet og dets ledelse selv definerer og argumenterer for det man kaller en kristendemokratisk utenrikspolitikk.

Jeg sier alt dette innledningsvis for å unnskylde meg og begrunne hvorfor jeg tillater meg å vri litt på tittelen og heller snakke om utfordringer kristendemokratiet og kristendemokratisk utenrikspolitikk står overfor i Europa i dag, og hvordan jeg mener en kristendemokratisk utenrikspolitikk bør utformes, og så håper jeg at det kan gi grunnlag for noe samtale.

Grunnleggerne av Kristelig Folkeparti ville antagelig ha betakket seg for å bli sammenlignet med den katolske kristendemokratiske bevegelse som oppstod i Europa etter første verdenskrig. I boken ”Kristendemokrati. Et forsvar for det ufullkomne samfunnet” skriver imidlertid Erik Lunde, bl.a.: ”Da KrFs stiftelsesmøte ble avholdt i Bergen, hadde Stalin akkurat avsluttet sin fryktelige sultkampanje i Ukraina som tok livet av mellom 5 og 10 millioner mennesker. Overalt i et kriserammet Europa begynte folk å miste troen på demokratiet. Oppslutningen om ulike totalitære ideologier økte. Midt i denne politiske malstrømmen ble KrF til: Et lite, demokratisk parti, som gikk imot all totalitær tenkning og satte enkeltmennesket foran kollektivet og verdiene foran systemet. Dette viser at KrF helt fra sin spede begynnelse hørte til i den kristendemokratiske familien”.

I tidsskriftet Foreign Affairs, datert 15. juli i fjor, har professor Jan-Werner Müller fra Princeton University en arikkel med overskriften ”The End of Christian Democracy. What the Movement’s Decline Means for Europe”. Her hevder han bl.a. at de kristendemokratiske partiene i Europa oppstod som et resultat av Vatikanets motvillige aksept av at demokratiet var kommet for å bli og et ønske om å ”kristeliggjøre” dette demokratiet. Den demokratiske bevegelsen som oppstod etter den franske revolusjonen ble i utgangspunktet møtt med skepsis fra Pavestolen. Samtidig forstod liberale, katolske tenkere at demokratiet var uunngåelig og ville derfor gjøre massene kristne og skape et demokrati av gudfryktige borgere. Müller hevder at det i utgangspunktet ikke var snakk om å legge grunnlaget for representative styresett, men å utføre et politisk arbeid for og blant vanlige mennesker. Etter hans mening viser denne holdningen seg ved at mange av de kristendemokratiske partiene fikk betegnelsen ”people’s” eller ”popular” i sine navn. Det første av disse partiene etter første verdenskrig var det italienske ”Popolari” som søkte velgere fra den lavere middelklassen og landsbygda i Italia. I så måte passer KrF godt inn, både når det gjelder form og innhold.

Etter annen verdenskrig ble de kristendemokratiske partiene ledende i byggingen av det nye Europa, i følge Müller. Han skriver: ”To avoid drifting into totalitarianism, democratic governments needed a spiritual underpinning”. Partiene avviste både kommunismen og liberalismen som to ulike former for materialisme. Han viser også til hvordan et parti som det tyske CDU beveget seg fra å være et rent katolsk parti til også å inkludere protestanter og at partiet ønsket å stå for det han kaller ”a centrist policy of consensus”. I norsk, nasjonal sammenheng har vel dette også vært KrFs posisjon som et sentrumsparti, selv om åpningen til katolikker skulle ta mange år. På enkelte områder kan man muligens hevde at KrF i tidligere tider, og kanskje deler av KrF i dag også, har et mer kalvinistisk enn luthersk syn på forholdet mellom religion og politikk, og at det derfor har vært lettere å inkludere mennesker som tilhører kristne tradisjoner til venstre for Den norske kirke enn til høyre, hvis man deler kristeligheten langs en akse fra høyre til venstre. I dag er dette annerledes. Jeg husker selv godt hvor spent jeg var på reaksjonen innad i partiet etter at jeg hadde fått ja fra katolikken Janne Haaland Matlary om å bli min statssekretær i 1997. Men den negative reaksjonen uteble, i hvert fall oppfattet ikke jeg den.

I tillegg til å stå for en konsensus-politikk som ønsket å bygge bro over konfesjonsgrensene og de sosiale skillelinjene i samfunnet, viste det seg at kristendemokratene i Europa, til manges overraskelse, også skapte virkelige demokratier. I følge Müller igjen, var det mange som i etterkrigstidens Europa sa det samme om katolisismen som man hører om islam i dag, nemlig at dette var en grunnleggende anti-liberal bevegelse. Med sin ”konge” i Roma, mente man at den katolske, kristendemokratiske bevegelsen ikke ville være i stand til å akseptere demokratiet. Professor H. Stuart Hughes fra Harvard skrev i en artikkel i 1958: ”A Christian Democrat is a Christian primarily, and a democrat only in subordinate capacity. The adjective is more important than the noun”.

Denne skepsisen til kristendemokratenes demokratiske sinnelag ble gjort til skamme. Men samtidig så kristendemokratene faren ved et folkestyre hvor folket styrte uten rammer og uten et verdigrunnlag. Kirken fortsatte å spille en viktig rolle i europeiske kristendemokratier. Det ble etablert grunnlovsdomstoler som fikk i oppgave å kontrollere om lovene var i tråd med landets grunnleggende verdier, og man innførte en ny overnasjonal orden gjennom bl.a. den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Det var også kristendemokratene som ble arkitektene for det som i dag er EU. Müller mener at dette har å gjøre med at kristendemokrater, på samme måte som katolikker, er ”internationalists by nature” og legger mindre vekt på nasjonalstaten.

Slik sett er det også interessant å lese KrFs utenrikspolitiske dokument hvor det heter: ”Det fins oppgaver som må løses på det internasjonale nivå fordi de er grenseoverskridende. Det er ikke gitt at nasjonalstatsnivået er det riktige for å løse mange av dagens problemer i internasjonal politikk. Kristendemokrater er ikke bundet til nasjonalstaten, men er fleksible med hensyn til hvilket beslutningsnivå man velger”.

Denne overnasjonale holdningen kommer til uttrykk når KrF drøfter forholdet til internasjonale menneskerettigheter: ”De største menneskerettighetsproblemene finner vi internasjonalt. Samtidig har vi menneskerettighetsutfordringer også i Norge. For å ha troverdighet i et internasjonalt menneskerettighetsarbeid, er det viktig at vi tar våre hjemlige problemer på alvor. En viktig forutsetning for dette er inkorporeringen av de sentrale menneskerettighetskonvensjonene i norsk lov, og at disse konvensjonene har forrang når de kommer i konflikt med norsk lov”.

Ikke alle norske politikere har en like klar og prinsipiell holdning i dette spørsmålet i dag. Det er, som dere vet, en utstrakt skepsis mot det man kaller ”rettsliggjøring” innen det politiske systemet. Det handler både om norske domstolers rolle i forhold til Stortinget og Norges forhold til internasjonale avtaler. Vi står i dag i fare for å rive grunnen under det viktige internasjonale og overnasjonale rammeverket som vi har fått bygget opp i Europa etter annen verdenskrig. Trusselen kommer ikke bare fra Russland. Det er både forbausende og skremmende å se hvordan europeiske politikere, selv en mann som statsminister Cameron i Storbritannia, kritiserer europeisk institusjoner som den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg og anklager den for innblanding i indre anliggender når den feller en dom som går mot den britiske regjeringen.

Jeg har full forståelse for at det går an å argumentere mot en dom i Europa-domstolen. Men å argumentere mot en dom er noe annet enn å angripe selve institusjonen. Ideen med menneskerettsdomstolen i Strasbourg var at den skulle være et vern mot flertalldiktaturet. Domstolen spilte en viktig rolle som vaktbikkje mot brudd på menneskerettigheter i de gamle kommuniststatene. Fortsatt i dag brytes grunnleggende menneskerettigheter i alle Europarådets medlemsland mer eller mindre hyppig. Hvem skal innbyggerne kunne appellere til hvis slike overnasjonale institusjoner bryter sammen. Og hvorfor skal Putin rette seg etter en dom, når vest-europeiske ledere ikke vil og endog undergraver domstolens legitimitet? Før vi river ned europeiske institusjoner, bør vi være klar over at i dagens polariserte situasjon vil det være så godt som umulig å bygge opp igjen noe tilsvarende. Det var nettopp bakteppet av annen verdenskrig som gjorde det mulig å etablere overnasjonale organer. KrF og de kristendemokratiske verdibaserte partiene i Europa har en stor og viktig oppgave med å slå ring rundt Europadomstolen og andre tilsvarende overnasjonale institusjoner og internasjonale organisasjoner som kan beskytte minoriteter av ulike slag mot et flertallsdiktatur.

Müller skriver at kristendemokratiet er i ferd med å miste sin innflytelse og posisjon i europeisk politikk. Han mener at det bare i begrenset grad skyldes sekulariseringen av de europeiske samfunnene. Hans postulat er at nedgangen i støtten til kristendemokratiet skyldes at bevegelsen vant den ideologiske kampen mot kommunismen. Kristendemokratiet har ikke lenger en fiende som man kan definere seg selv ut fra. Dessuten er nasjonalismen og populismen på vei tilbake i europeisk politikk. Nasjonalistiske og populistiske partier appellerer til mange av de kristendemokratiske velgerne. Han mener også at velgergrunnlaget er forandret. Dessuten mener han at de nye demokratiene i øst- og sentral-Europa aldri fikk etablert sterke, tradisjonelle kristendemokratiske partier. I Øst-Europa er det de nasjonalistiske partiene som har fått fotfeste helt fra begynnelsen. Kanskje har det noe å gjøre med at kampen mot den internasjonale kommunismen også var en kamp for nasjonal identitet?

Hva har dette å si for kristendemokratiet generelt og KrF spesielt? Etter min mening er vi delvis tilbake der kristendemokratiet startet. Partiet og partiene må hente frem igjen grunnlaget og være villig til å ta opp kampen mot nasjonalismen og xenofobien som brer om seg i Europa. KrFs utenrikspolitiske dokument har som nevnt, tittelen ”Mennesket i sentrum: En kristendemokratisk utenrikspolitikk”. ”Mennesket i sentrum” kan lett bli en besvergelse eller et munnhell uten særlig innhold. Som kristendemokrater må vi gi det innhold i dagens situasjon. Professor Müllers analyse av kristendemokratiet, som er i ferd med å miste sin rolle i europeisk politikk, kan gjøres til en utfordring og et fornyet kall til å kjempe for de idealene som lå til grunn for kristendemokratiets oppbygging av Europa etter annen verdenskrig. Denne utfordringen bør KrF gripe. Det er å sette mennesket i sentrum i Norge og i Europa i vår tid.

Nasjonalismen er etter min mening den største utfordringen mot europeisk stabilitet i dag. Gjennom en økende nasjonalisme ser vi også økt bruk av etnisitet i politikken, både internt i land og på tvers av landegrensene. I dag opplever vi fornyede forsøk på å etablere nasjonalstaten som en homogen etnisk størrelse. Men forsøkene både på å fjerne innbyggere som ikke passer inn i samfunnet og å inkludere landområder som av etniske grunner bør legges til, er i strid med grunnleggende folkerettslige forpliktelser og konfliktskapende.

Alle større konflikter i verden i dag har etniske dimensjoner. Etnisitet brukes til å marginalisere grupper. Romfolk, Europas største minoritet på ca. 12 millioner, er et eksempel på det.

Men også andre minoritetsgrupper skyves til side i mange land. I de baltiske land er den russiske minoriteten fortsatt ikke helt integrert i samfunnet. Det samme har vært tilfellet i Ukraina. Ungarere føler seg diskriminert i Romania. Albanere i Makedonia. Frankrike som ikke vil anerkjenne at de har minoriteter, opplever store utfordringer med enkelte borgeres misnøye og frustrasjon. Ikke-europeiske innvandrere marginaliseres og isoleres i de fleste land i Europa. Denne ekskluderende bruken av etnisitet fører til interne konflikter i mange land.

Men i tillegg til denne ekskluderende holdningen til minoriteter, ser vi en ekspanderende bruk av etnisitet som kan utnytte interne konflikter i naboland. Vi ser stadig flere land som påberoper seg ansvar for sine etniske brødre og søstre på andre siden av grensen. Spesielt alvorlig blir dette hvis nabolandets fremstøt ønskes velkommen av en etnisk gruppe som føler seg isolert og uglesett i samfunnet og landet hvor de bor og endog er statsborgere.

Mange meldinger og rapporter mener at det er bevist at russiske tropper i dag er inne på ukrainsk territorium. Men i utgangspunktet var det ikke nødvendig med en invasjon for å destabilisere UKraina. Som OSSEs høykommissær for nasjonale minoriteter foretok jeg mange besøk til Ukraina. Myndighetene i Kiev manglet forståelse for alvoret i de etniske motsetningene i samfunnet og gjorde lite for å bygge bro og legge til rette for integrering. På mine møter med etniske russere rundt omkring i Ukraina, ikke minst i Donetsk i øst og i Simferopol på Krim, møtte jeg et hat mot myndighetene i Kiev som var så innett at jeg ikke er overrasket over at russiske initiativ for å ”forsvare” etniske brødre og søstre og annektering av landområder ble hilst varmt velkommen. Russland har brukt sine etniske brødre og søstre i Ukraina for å utvide sin interessesfære og sitt landområde. Det var noe av den samme strategien russerne brukte i Georgia i 2008. Dette kan de også komme til å gjøre andre steder i regionen.

Men Putins Russland er ikke alene om å bruke etnisitet i sin destabiliserende politikk. Ungarn bruker en lignende taktikk i forhold til ungarske minoriteter i sentral-Europa, spesielt i Romania og Slovakia. Orban appellerer til etniske ungareres misnøye og tilbyr statsborgerskap og krever regional autonomi. Romania har hatt lignende tendenser overfor Serbia og Makedonia.

Denne typen etnosentrisk utenrikspolitikk vil kunne ødelegge det sikkerhetsnettet vi har fått på plass i Europa. I dag er OSSE lammet fordi det er få muligheter til å oppnå konsensus om noe. Det hjelper lite at KrFs utenrikspolitiske manifest gir sin støtte til OSSE. Utfordringen blir å si noe om hvordan organisasjonen kan bli nyttig igjen. Hvis det skal skje må bl.a. stormakter som USA begynne å bruke organisasjonen som ramme for sine forhandlinger. Også i Norge må man bli mer bevisst på betydningene av å revitalisere organisasjonen.

Europarådet har noe av den samme utfordringen. Russland har nå i snart ett år vært suspendert fra Europarådets parlamentarikerforsamling og utelukket fra flere av dets styrende organer. Dermed er det også begrenset hva Europarådet kan gjøre overfor Russland.

I enkelte av EUs medlemsland ser til at Putin endog møtes med beundring. Om ikke lenge skal Putin på statsbesøk til Ungarn. Det er kjent at flere av EUs medlemsland har en sterk skepsis til sanksjoner mot Russland. Europa står overfor en alvorlig utfordring når det gjelder å stå samlet i ta vare på grunnleggende demokratiske og menneskerettslige verdier. Hvis vestlige ledere samtidig undergraver autoriteten til europeiske menneskerettighetsinstitusjoner, kan vi stå overfor et Europa i anarki.

Man kan spørre seg hvorfor nasjonalister og populister vinner støtte i Europa. Jeg har ikke noe godt og entydig svar. Den økonomiske krisen har noe av skylden, men bare noe, for man finner støtte for nasjonalisme også i land som ikke er i krise. En annen årsak kan være at EU som ideologisk prosjekt ikke lenger har appell. Det er lenge siden annen verdenskrig. Det er lenge siden etableringen av kull- og stålunionen som skulle forhindre nye kriger i Europa. Nye generasjoner har vokst opp i Europa uten å kjenne til Hitler-Tyskland. EU er blitt et enormt byråkrati som virker truende på folks individuelle frihet. Regelverket griper inn på en måte som oppleves meningsløst og negativt. I stedet for at EU skulle gi innbyggerne trygge rammer rundt sine liv, har nedbygging av grensene ført til en agorafobi, en frykt for det åpne rom, fordi kultur, arbeidsplasser, identitet trues.

Jeg mener kristendemokrater må stå opp for den opprinnelige ideen om et Europa som var bundet opp gjennom avtaler og institusjoner slik at det ikke var mulig å gå til krig. Jeg har ingen problemer med å forstå dagens EU-skepsis. EU er på mange måter dysfunksjonelt. Men samtidig er et Europa uten de mekanismer som EU har bygget opp mye, mye verre. Jeg tror vel ikke EU vil kollapse. Men jeg tror at EU kan miste sin brobyggerrolle hvis ikke europeiske politikere er seg bevisst den utviklingen vi ser i Europa i dag. Det gjelder brobyggerrollen innad i Europa, men også som sparringpartner med de andre stormaktene. Det er et problem om det bare er USA som kan vise handlekraft i forhold til Russlands aggresjon overfor Ukraina. Verden trenger flere sterke aktører. Når Kina også i stadig større grad blir en utenrikspolitisk aktør, vil Europas fravær på arenaen kunne bli enda mer problematisk, i alle fall for Europa.

Hvis jeg får lov til å være litt provokatorisk, og det kan jeg jo tillate meg ettersom jeg ikke lenger har ansvar for noe, mener jeg at et kristendemokratisk parti som KrF burde argumentere prinsipielt for EU. Det er ikke nok å si at vi gjerne er for at andre blir med, bare vi selv slipper. Et kristendemokratisk parti kan ikke være populistisk. Ut fra sin verdiforankring må det være et ansvarlig parti. KrFs holdning til EU grenser til populisme, og har sterke islett av nasjonalisme i seg. Dette er i strid med det som ellers uttrykkes når det gjelder betydningen av overnasjonalitet. I et svar på spørsmål fra FN-sambandet i år, sier Knut Arild bl.a.: ”KrFs utenrikspolitikk bygger på de kristendemokratiske verdier og prinsipper, noe som forplikter KrF til et sterkt internasjonalt engasjement for menneskerettigheter, for fred og for solidaritet på tvers av landegrenser”. Det er klart dette engasjementet kan ta andre former enn gjennom et EU-medlemskap. KrF har vist at det er mulig både i posisjon og opposisjon. KrF har på flere områder vært en pådriver for overnasjonalitet og internasjonal solidaritet. Og det er ingen tvil om at EU har mange svakheter og er langt fra noen ideell organisasjon. I tillegg er det en politisk utopi at man skal få et folkeflertall i Norge til å gå inn for norsk medlemskap i EU i dag.

Derfor ønsker jeg ikke at vår samtale etterpå skal bli en debatt for eller mot EU, men jeg skulle ønske at man i KrF så klarere de farene som truer Europa i dag fra nasjonalistiske og populistiske krefter og drøftet seriøst hva det vil si at KrF er en aktør i denne situasjonen. Krigen i Ukraina har satt det europeiske samarbeidet tilbake til før 1990 og truer freden i vår region. Den hybrid-krigen som Russland fører i Ukraina, kan de også sette i gang andre steder. Derfor er det så viktig at vi alle beskikker våre hus og ikke ser på det som utidig innblanding i indre anliggender når OSSE eller Europarådet kritiserer oss for ikke å ha gjort nok for å bygge ned det innenlandske konfliktpotensialet.

Det er en utfordring for KrF å se hvordan man kan bidra konstruktivt i den utenrikspolitiske debatten. Bistand er viktig, miljø er viktig, fattigdomsbekjempelse er utrolig viktig for verdens stabilitet. Jeg har ikke snakket om alt dette fordi det er godt dekket i det dokumentet som allerede finnes og kan oppdateres i lys av det som har skjedd i det siste. Men hvis Europa lammes av indre konflikter, vil vi hverken kunne ta imot flyktninger hos oss selv, eller bekjempe fattigdom ute i verden eller engasjere oss for å finne løsninger på miljøproblemene. Det er derfor jeg har valgt å rette oppmerksomheten mot Europa i dag fordi jeg opplever at Europas utfordringer er underkommunisert. Hvem skulle være nærmere til å ta tak i Europas problemer enn et kristendemokratisk parti i et rikt land i Europa.

Takk.