Når jeg skriver dette innlegget ser jeg at overskriften blir lik et ganske nylig innlegg av Marte Gerhardsen[1], publisert i Dagens Næringsliv og på nettsidene til tankesmien Agenda. Hennes anliggende var å påvirke Arbeiderpartiets nye leder, Jonas Gahr Støre. Mitt anliggende er å bidra til idédebatt blant dem som mener å være kristendemokratene i norsk politikk.

Gerhardsen trår meg nær ikke bare i overskrift, men også i hvilke temaer hun mener et nytt lederskap i Ap bør adressere: Hva skal Norge gjøre for å hindre klimakatastrofen som nærmer seg? Hva er egentlig «det norske vi»? Og hvordan skal vi sørge for at Norge og nordmenn er trygge?

David Hansen arbeider som myndighetskontakt i Telenor. Han har tidligere vært politisk rådgiver i Utenriksdepartementet, leder i KrFU og Det europeiske folkepartis ungdom (YEPP).

Når tankesmielederen Gerhardsen opplever landets desidert største parti som blodfattig i disse sakene, kan jeg gjerne slutte meg til å si at det ser ikke bedre ut hos de andre partiene. Den erkjennelsen gir ingen unnskyldning. Det er alvorlig når mange synes å savne tidsriktige reformbudskap hos de rådende politiske partiene. Hvert tema som nevnes, miljø, integrering og trygghetspolitikk i bred forstand – fra økonomi, velferd og helse til justis, forsvar og sikkerhet – krever sine egne innlegg. Denne gangen er ikke sakpolitikk mitt hovedanliggende.

Min frykt er at Kristelig Folkeparti framstår som nærmest usynlige og derfor også lite viktige eller relevante på debatter der kristendemokrater helt fra starten av har vært opptatt av å være toneangivende[2]: Debatten om forholdet mellom økonomi og verdiskapning kjølvannet av finanskrisen er et slikt eksempel. Velferdspolitikken er et annet, der folk mer virker fastlåst i offentlige stønader framfor støttet til å gjenvinne egen frihet.

Hva et parti har som budskap handler ikke først og fremst om hva det finnes programformuleringer, komitémerknader eller interne seminardiskusjoner om. Slike måter å kommunisere politikk på er selvsagt ikke uviktige eller irrelevante for studiene av partienes budskap. Rent faktisk er det likevel få velgere som bruker samfunnsviternes metode for å oppfatte eller ta stilling til partienes politikk.

Sannheten om hvor aktuell, relevant eller utøvende et parti framstår for folk flest (dem demokratiet handler om) ligger i hva velgerne kan oppdage i åpent lende. Eksempelvis på Internett, i sosiale medier, vanlige aviser, TV, bøker og tidsskrifter, eller for den saks skyld i direkte møter (som de færreste velgere får med politikerne).

Heldigvis skriver noen politikere bøker. Et spennende bidrag kommer nå fra Kristelig Folkepartis Erik Lunde. Han er aktuell med boken Det ufullkomne samfunnet[3], om kristendemokratisk tenkning på norsk. Flere hjemlige politiske ledere har dessverre først vært opptatt av bokskriving når det er selvbiografien som skal skrives. Da er det som oftest for sent.

Våger de som er partipolitisk aktive å se egen politikk gjennom velgernes øyne? Da er det grunn til å tro at følgende vil tre fram: Politikerne snakker ofte veldig likt om de samme sakene. Diskusjonen dreier seg ofte om nyanser over samme tilnærming. Slikt er selvsagt greit for stabiliteten i styringen av landet, men ikke for så mye annet. Kompromiss mellom det som oppfattes som motpoler i debatten utgjør gjerne en effektiv vei til innflytelse innad i det politiske miljø. Noen gjør det derfor nærmest til næringsvei i politikken å vente til etter snarere enn før de inntar sine standpunkt. Blant velgerne oppfattes det ikke nødvendigvis like effektivt.

Vi lever samtidig i en tid med sterke kontraster og harde realiteter. Politikk spiller så avgjort en rolle, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Ideologiene er ikke døde, men flere av ideologienes eksponenter – partiene og partipolitikerne – framstår som temmelig tause der hvor mange velgere etterlyser svar. Stillegående endring er muligens noens strategi, men det kan neppe kalles demokratisk. Ofte er det heller ikke særlig effektivt. Den som går taus forblir gjerne ukjent.

Til denne artikkelen skulle jeg gjerne ha presentert skreddersydd, statistisk materiale over de ulike partienes synlighet i tradisjonelle og nye medier.[4] Min påstand som en meget politisk interessert person er at Kristelig Folkeparti sliter fundamentalt med synlighet på nær sagt alle tematiske områder. Ganske særlig sliter partiet i de nye mediene. Bildet er heller ikke særlig oppløftende om man ser på tradisjonelle medier utenom Vårt Land og Dagen. Dette er dessuten aviser som leses av svært få i befolkningen.

På toppen kommer den kjedelige dimensjonen at synlighet alt for sjelden er egeninitiert og strategisk viktig, hverken for partiet selv eller for velgerne. Dette inntrykket er det all grunn til å frykte ligger fast både hos de få velgerne man har og de mange man gjerne skulle hatt.

I likhet med nær sagt alle andre partier sliter KrF med alt for mye kinaputtstrategi rent kommunikasjonsfaglig. Man er synlige på smått og sprikende av saker, istedenfor noe gigantisk og gjennomgående. Kinaputtstrategien gir muligens grunnlag for vekst i antall medieklipp, men vesentligheten er det verre med.

Dersom vanlige velgere, til og med de ganske søkende og nysgjerrige velgerne, ikke finner tilgjengelige budskap som er relevante for dem, da er det grunn til å tro at de søker annensteds hen. Til andre partier som er mer synlige på de vesentlige saksområder. I mangel av andre effektive partier, vender man seg heller til enkeltsaks- og aksjonsorganisasjonene, eller til sofaen.

Den eneste måten å bryte denne traurige tilværelse på er å bli mer strategisk konsentrerte om slikt som er vesentlig for de velgerne man ønsker å fenge. Utgangspunktet bør naturligvis ikke bare være hva velgerne tenker. Da henfaller man fort til ren populisme. I den kategorien vil man slite med sterk konkurranse. Derfor må det tydelighet til omkring hva partiet tilfører norsk politikk. Dersom hensikten ikke bare er å spille rollen som ramsalt talerør for noen få, men faktisk søke reell innflytelse basert på bred folkelig appell, da kreves det også at man arbeider grundig med å gjøre politikken allment aktuell, relevant og tilgjengelig.

Den tredje vei og sentrum

Den brede relevansen av verdistyrt politikk har vært selve utgangspunktet for kristendemokratisk tenkning og dannelsen av kristendemokratiske partier – ofte kalt nettopp folkepartier. Verdisyn skulle forene folket sterkere enn interesser. Det var slik man skulle utgjøre et tredje alternativ, frigjort fra de uforsonlige motsetningene, og i mange tilfeller også de totalitære trekkene ved andre partialternativer. Det er dette som er kjernen av ambisjonen om å utgjøre den tredje vei eller sentrum, med røtter helt tilbake til de aller første partipolitiske organiseringer av kristne som ville engasjere seg på demokratisk grunnlag i samfunnsutviklingen.

Når det vises til de andre ideologiske retningene som man ville utgjøre et nytt og selvstendig, tredje alternativ til, så kan disse i dag gjerne beskrives som en høyre- eller venstreside, som liberalisme eller sosialisme, individualisme eller kollektivisme, sentralisering av makt versus spredning av makt osv. Det vesentlige her er imidlertid å unngå at man ved en slik øvelse bare blir en mellomløsning, altså kun et kompromiss, definert ut i fra andres utgangspunkt.

Folkepartitanken som vokste fram sammen med den kristendemokratiske ideologien bestod i å ville utgjøre et forsonende middel mot den uforsonlige interessekampen man oppfattet at de rådende alternativene bedrev. Det man ville bort fra var mobilisering på særinteresser, og over til politikk til ”det felles beste”.

Reduserer man også kristendemokrati til interessekamp, hvor målet da blir og særlig tekkes utvalgte grupper, f. eks. (visse) kristne, vil det ende med tap mot selve grunnidealet for innsats i politikken. Å være folkelige (populære) var aldri ment som det å være populistiske. Folkepartitanken bygget på tiltroen til at det fantes et bredt ønske om en verdiledet politikk til det felles beste. Dersom man reduserte seg til et interesseparti for fraksjoner i samfunnet, ville man miste den allmenne appellen.

Det var og er selvsagt en from ambisjon å ville tenke populært og ikke populistisk, likeså verdiledet framfor interessestyrt. Likefullt er det dette som har vært utgangspunktet for de fleste av de vellykkede kristendemokratiske partidannelser. Spørsmålet nå får være om dette helt har gått ut på dato?

[1] Marte Gerhardsen i DN, 13. august 2014: http://www.tankesmienagenda.no/innlegg/ga-inn-i-din-tid/

[2] Jeg skriver mer om dette i på Verdidebatt.no http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11489693/ oppsummert i disse punktene av en presentasjon tilgjengelig på SlideShare 1) Mangelen på visjoner: Hvor vil kristendemokratene? Hva er vår tids forsoningsbehov? Arbeid vs. kapital; Vekst vs. vern; Støtte vs. skruestikk; Flerkulturell vs. enhetlig 2) Interesseparti eller folkeparti? 3) Slutt med selvpåført krymping 4) Avstå fra totalitære trekk ved politikkutvikling og troen på «matematisk» politikk 5) Gjenoppdag politikkens sanne natur og verdien av fundamentale friheter 6) Gjenoppliv internasjonal forbrødring, effektiv internasjonal flernivåstyring (supranasjonalitet) og globalisering av solidariteten http://www.slideshare.net/davidhansen/dha-foredrag-for-civita-om-kristendemokrati-2014-0214

[3] Erik Lunde, Frekk Forlag 1. september 2014: http://frekkforlag.no/det-ufullkomne-samfunnet/

[4] Slikt finnes, men det må kjøpes – f. eks. fra det Larvik-baserte konsulentbyrået eMind som har utviklet et spennende produkt kalt Politisk medieanalyse. Andre grundige undersøkelser finnes også, så som den store valgdagsundersøkelsen og Norsk Monitor, hva gjelder folks preferanser og assosiasjoner hva gjelder de politiske partiene og hva disse oppleves å ha som sine merkesaker.

Bilde er hentet fra wikimedia.org