Politikere og partier sloss i dag om eierskapet til frihetsbegrepet. De trosser lenge etablerte ideologiske båser for å salves i nærværet av det positivt ladede «frihet». Det lyttes mer til applaus enn en ideologisk forankret verdi eller menneskesyn. Dette kunne oppfattes som et angrep på SV, Ap og LO, som heller snakker om frihet enn sosialisme. Men problemstillingen berører alle som misbruker eller utvanner frihetsbegrepet. Like lite som venstresiden har enerett på «solidarisk», har høyresiden ingen enerett på «frihet». Begge parter prioriterer egne grupper og velgere.

Odd Anders With jobber i dag som administrasjonsleder ved Kristen Videregående skole (KVT) i Trøndelag, og har tidligere vært nestleder og statssekretær i KrF.

En kristendemokrat bør erkjenne at liberalister privatiserer verdivalg som så avgjort har konsekvenser for fellesskapet. Konservative holdninger kan sementere urett og ufrihet, men deres advarsler mot statlige maktovergrep må diskuteres. En kristendemokrat bør også erkjenne at klassedelte samfunn og arbeidere med mangelfulle rettigheter og trygghet, samt stor arbeidsledighet og manglende integrering strider mot de verdier og den likeverdstanke som en kristendemokrat snakker varmt om. For en demokrat er det ikke frihet der flertallet tvangsstyrer minoriteter f.eks. i trosspørsmål og viktige familieprioriteringer.

Individualismens inntog
Scenariene i foredrag og bøker som kom i haugevis på 80-tallet om individualismens inntogsmars fra tusenårsskiftet, hadde allerede tyvstartet da bøkene kom i trykken. Egoismen startet heller ikke på 80-tallet, men du verden så godt den ble fòret fremover. Paret med materialistisk appetitt, økte både forbruket, miljøproblemene og forskjellene mellom rik og fattig, uavhengig av regjering. Vi har ikke særlig resistens mot angrep fra den egosentriske materialisme. Avstanden mellom frihet og nytelse minimaliseres. Mye vil ha mer-ideologien går på skinner som smøres med olje. «Hvorfor kan ikke jeg få… i verdens rikeste land».

Men vi ble ikke rik på solidaritet i verdens rikeste land. Empatien er kortreist. Og vi er helt bortreist – (på en billig flyreise?) – når de radikale miljøgrep, de som får konsekvenser, skal settes ut i livet.

Frihet tolkes i Norge i dag i en materiell og økonomisk kontekst, noe som var mye mer forståelig i etterkrigstiden. Frihetsbegrepet er derfor viktig å avklare, fordi den har en historisk viktig kontekst med dype spor i uavhengighetserklæring og fundamentale menneskerettigheter. Frihet har vært et synonym med håp og overlevelse for de som berøres av forfølgelse på grunn av tro, politisk overbevisning, sensur, krig og etnisk rensing, grov diskriminering, utnytting av kvinner og barn, mangel på rettssikkerhet og institusjonell maktspredning.

Kvalmende kontrast
I en slik kontekst, samt ferske rapporter fra Irak og Syria, blir det kvalmt når frihetsbegrepet også skal handle om frihet («taxfree») til å handle stadig billigere sprit og frihet til å kjøre fortere på veiene.

Når det gjelder ruspolitikken, er jo hedersbegrepene snudd helt på hodet. Ruspolitikk handler om solidaritet og medansvar for liv og helse ikke om økt frihet. I stedet sponses de som fra før har råd til å øke totalforbruket både på alkohol og Co2, – med de skadevirkninger og kostnader som de ikke vil betale med skatten sin. Blått budskap: Skattelette = økt frihet. Medansvar for fellesskapet = mindre frihet. Jo, det skal lønne seg å skape arbeidsplasser, men de fleste trenger ikke økt forbruk. Det er ikke sosialisme, sosialdemokrati, sosialliberalisme, konservatisme og liberalisme som skal dirigere oss og være kompass, men selve menneskesynet.

Partiprogrammet til KrF forteller ikke at man «borgerlig» eller «ikke-sosialistisk» ut fra menneskesyn og basisverdier som frihet og solidaritet. Men faktiske historiske samarbeidsmønstre tilslører det kristendemokratiske særpreget og forklarer merkelappene. Valg av samarbeidspartnere viser også verdiprioriteringer, gir noen «vinnersaker», men gir også tydelige tap og legitimerer samarbeidspartens svakeste sider. Totaliteten kommuniseres, ikke bare «vinnersakene».

Den som ikke våger å lage bråk, når det er nødvendig, – eller viser at en kan samarbeide mer enn èn vei for å realisere viktige verdier, undergraver sin frihet til å være seg selv. Dette handler om en kristendemokratisk identitet og eksistensberettigelse.

Skapt til frihet og fellesskap
Mennesket er skapt til frihet, men har en tendens til selv å undergrave den, og samtidig glemme at fellesskapet kan beskytte og foredle friheten. Et kristent menneskesyn er for meg et radikalt budskap: Ingen verdi er større enn menneskelivet, ingen liv er mer verdt enn andre! Gud gav mennesket en ånds- og trosdimensjon og et forvalteransvar, og Jesus er et forbilde også i behandlingen av våre medmennesker.

Skal man beskytte menneskelivet og praktisere likeverdstanken, motarbeide gradering av menneskeverdet og passe på trosfriheten, forteller virkeligheten at man må være radikal og tydelig, tåle aktiv styring, regulering og fordelingspolitikk,- men praktisere dette demokratisk. Heller ikke forvalteransvaret innbyr oss til å være moderat eller et «mellomparti» i miljøspørsmål. Dette er sentrale verdi- og frihetsspørsmål.

Demokrati og frihet bør være synkroniserte parhester. Det er ikke både demokrati og frihet der det finnes statlig – eller privatkapitalistisk overstyring og opphopning av makt på få hender. Det kan skje både til venstre og høyre. Og sanne demokrater og frihetskjempere tar hensyn til mindretallsrettigheter – og reservasjonsrett i alvorlige samvittighetsspørsmål.

Når rop om «frihet» overstyrer retten til liv, likeverd og menneskeverd, og når vår generasjon stjeler og ødelegger fra neste generasjon, har kristendemokrater en alternativ og tydeligere verdiforankring i det kristne menneskesynet enn de store ismene. Radikal, men demokratisk. Ja, det er viktig med frihetsdebatt. Men i norsk politikk er det enda viktigere med solidaritetsdebatt i et frihetsperspektiv.

Bilde er hentet fra wikimedia.org