De kristendemokratiske partiene har de beste svarene på vår tids største utfordringer, mener Erik Lunde

Dette er et utdrag fra boken Kristendemokrati som i disse dager kommer ut på Frekk Forlag. For mer informasjon se www.frekkforlag.no. Vil du kjøpe boken se her.

De siste tiårene har flere vært ute og spådd kristendemokratiets død. De kristendemokratiske partiene har derimot kommet tilbake gang på gang. En forklaring på dette må være at de kristendemokratiske verdiene, prinsippene og ideene stadig viser seg å være relevante i møte med samtidens utfordringer.

Vår tid preges av raske endringer, globalisering og trusler mot vårt felles miljø. Mange velgere etterspør partier som slår ring om samfunnets grunnleggende verdier. Som ikke mener grensene for menneskeverd, menneskerettigheter og liberale rettstatsverdier er flytende.

Hvilke utfordringer er det som gjør at disse trengs i en ny tid? Jeg vil særlig peke på fem utfordringer der kristendemokratene kan gi de beste svarene:

1. Jakten på det perfekte er ikke over
Sommeren 2014 omtalte en rekke medier historien om den lille gutten Gammy. Han og tvillingsøsteren ble født i Thailand av en surrogatmor, på oppdrag av et australsk par. Da paret oppdaget at Gammy hadde Downs syndrom, valgte de å la den lille gutten være igjen hos den 21 år gamle thailandske moren. Bare tvillingsøsteren fikk være med på flyet hjem til Australia. En surrogati-organisasjon kunne fortelle at det ikke var første gang dette skjedde.[1]

Når mennesket blir en handelsvare, er ikke veien lang til reklamasjonsrett. I Danmark har flere leger opplevd å bli saksøkt fordi foreldre har fått barn med Downs. Foreldrene klander helsevesenet for at barna ikke er fullkomne i deres egne øyne.[2] I Norge ville både tingretten og lagmannsretten gi en kvinne erstatning fordi hun fikk et barn med Downs syndrom. Legene hadde ikke tatt fostervannsprøve som kunne avslørt at barnet hadde et kromosom for mye. Dermed mente to rettsinstanser at moren burde tilkjennes erstatning for psykiske påkjenninger. Erstatningskravet ble ikke stanset før i Høyesterett.[3] I Oregon i USA måtte et sykehus betale foreldrene 2,9 millioner dollar i erstatning etter at de fødte en datter med Downs syndrom.[4]

Vi er i ferd med å skape et sorteringssamfunn der samfunnets menneskelige mangfold viskes ut. Muligheten til å lage sine egne ‘designerbabyer’ er like rundt hjørnet. Sterke krefter presser på for å tillate aktivt dødshjelp. Menneskehandel, fattigdom og væpnet konflikt krenker daglig menneskers verdi.

Kristendemokratiet er den ideologiske tradisjonen som er tydeligst på å forsvare livets ukrenkelighet. Retten til liv er den mest grunnleggende av alle menneskerettigheter. «Når det gjelder menneskets verdighet, kan vi ikke kompromisse,» har Angela Merkel sagt.

Samfunnet må verne om menneskelivet fra dets begynnelse til en naturlig død. Medisinsk teknologi må alltid stå i livets tjeneste og ikke brukes til å selektere menneskeliv. Sykdom og smerte må møtes med aktiv livshjelp og styrket omsorg ved livets slutt. Sortering og diskriminering må erstattes av inkludering og likestilling.

Kristendemokrater må konsekvent være på menneskeverdets side. De må våge å være kritisk til deler av sin egen politikk – dersom denne ikke skulle vise seg å fremme respekt for livets ukrenkelighet eller bidra til å opprettholde diskriminerende strukturer. Jakten på det perfekte er ikke over. Derfor trengs kristendemokratiet like mye som før.

 

2.Fellesskapene og folkestyret settes under press
«Vi har glemt det gode gamle kollektive ansvaret. Nabokjerringer som følger med og kjefter når noen får juling eller blir mobbet, er der ikke lenger. Vi må få folk til å bry seg om hverandre igjen,» sa Gro Harlem Brundtland i sin nyttårstale i 1995. Sosialdemokratiet har imidlertid bidratt til en utvikling der fellesskapene og samfunnets sosiale kapital, det vil de sosiale nettverkene, medborgerskap og deltakelse i samfunnet, tilliten til hverandre og trygghet er under press.

Statsviteren Robert Putnam har vist hvordan den sosiale kapitalen har sunket drastisk i USA de siste tiårene. Sosiologen Anthony Giddens har vært inne på noe av det samme i Storbritannia. Det er ingen grunn til å svartmale situasjonen i Norge. Men selv om den sosiale kapitalen fortsatt er høy, ser vi også noen urovekkende utviklingstrekk. I Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2008 svarte 28 prosent at de har vært plaget av ensomhet. I den store International Social Survey Programme (2005) svarte fire av ti nordmenn at de ville bruke mindre tid på jobb, mens syv av ti sa de ville brukt mer tid på venner, familie og fritidsaktiviteter.[5] Flere lever med brutte familierelasjoner. Mer enn 4 av 10 barn opplever i hele eller deler av oppveksten at deres biologiske foreldre ikke bor i sammen.[6] Færre bidrar med frivillig innsats,[7] og innvandrerbefolkningens deltakelse i sivilsamfunnet er bekymringsverdig. Sosiale forskjeller øker, noe som kan gi grobunn for økende mistillit mellom borgerne. I en undersøkelse i 2013 svarte halvparten av Oslos innbyggere at de følte seg utrygge når de beveger seg utendørs.

Mest alvorlig er nok likevel at deltakelsen i folkestyret er synkende: Demokratiet er den beste garantien mot et totalitært samfunn, men i dag ser vi tegn til at tiltroen til og deltakelsen i demokratiet er synkende i mange land. Globalisering har skapt større avstand mellom beslutningstakere og folk flest. Lavere deltakelse i folkestyrets institusjoner og en profesjonalisering av politikken har ført til at makt konsentreres på færre hender.

I Norge har deltakelsen ved valg er synkende siden 1960-tallet. Valgdeltakelsen er særlig lav i minoritetsbefolkningen. Mens 15 prosent av alle nordmenn var medlem av et politisk parti i 1985, er under 5 prosent medlemmer i dag.[8] Kun noen få prosent er aktive i partier. «Den mest sentrale endringen av maktforholdene i Norge er at demokratiet i grunnbetydningen folkestyre – et formelt beslutningssystem gjennom flertallsvalg og folkevalgte organer – er i tilbakegang. Folkestyret som regjeringsform er i forvitring snarere enn omforming», heter det i den siste maktutredningen, Makten og demokratiet, fra 2003.

Fellesskapene og folkestyret trenger en vitaminsprøytning – og den må komme nedenfra. Kristendemokratisk tenking har lagt vekt å bevare og styrke de sosiale fellesskapene, slik som familien, naboskap, lokalmiljø, frivillighet og trossamfunn. Enkeltmennesket må vises tillit og gis ansvar, familien må få beholde sin funksjon og sine oppgaver og sivilsamfunnet trekkes tydeligere inn som en aktør i fellesskapet. Dette vil også kunne avlaste en velferdsstat som ikke er bærekraftig. Subsidiaritetsprinsippet bidrar til å revitalisere folkestyret ved å motvirke maktkonsentrasjon hos noen få og styrke det lokale demokratiet.

I et fellesskap som preges av stadig større mangfold, trengs det politisk tenking som vektlegger verdien av at mennesker lever, tenker og tror forskjellig. Skal vi lære oss å leve med livssynspluralismen, trengs politikere som ikke har berøringsangst for religion, men forstår at tro er viktig i menneskers liv.

Samtidig har kristendemokratiet vært opptatt av å ta vare på det som binder samfunnet sammen: Kulturarv og fellesverdier. I årene som kommer kan det gi viktige bidrag for styrke fellesskap, sosiale nettverk, deltakelse, tillit og trygghet i samfunnet.

 

3. Fattigdommen er fortsatt ikke historie
Gapet mellom verdens rikeste og de fattige har aldri vært større. 1,2 milliarder mennesker lever i ekstrem fattigdom.[9] Sult, feilernæring og sykdommer som lar seg behandle i rike land, dreper daglig tusenvis av mennesker. Urettferdigheten skyldes ikke tilfeldigheter eller uflaks. Jorden har mat og ressurser nok til alle. Selv om mange mennesker er løftet ut av fattigdom de siste tiårene, har FNs tusenårsmål vært kronisk underfinansiert.[10] Beskjedne summer sikret flere tilgang på mat, medisiner, gode sanitærforhold og utdanning.[11] Samtidig har offisiell utviklingsbistand blitt redusert de siste årene.[12] Urettferdigheten er menneskeskapt, og den roper mot oss som den største krenkelsen av menneskeverdet i dagens verden.

Uten sammenligning for øvrig – men likevel urettferdig nok: I vårt eget samfunn gjør fattigdom at tusenvis av barn ikke får samme mulighet til utvikle seg som andre barn. Barn som vokser opp i fattigdom fratas muligheter som andre barn har. Studier har vist at fattigdom gir barn dårligere livsmuligheter på sikt. Barn som vokser opp i inntektsfattige familier har selv høyere sannsynlighet for å bli fattige som voksne.[13] Mangelen på sosial rettferdighet skaper et sorteringssamfunn, fordi noen barn fratas muligheter som andre barn har.

‘Make poverty history’ var slagordet i den store globale kampanjen mot internasjonal fattigdom i 2005. Så lenge det finnes menneskeskapt urettferdighet, er det behov for kristendemokrater. I kapittel 8 vil det argumenteres for at den kristendemokratiske solidariteten er unik fordi den bygger på at alle mennesker deler den samme menneskelighet. Nestekjærligheten avhenger ikke av gruppetilhørighet, men er radikal og grenseløs. Det felles beste for alle mennesker krever likeverd, sosial rettferdighet og frihet for alle, uansett hvem de er og hvor de lever.

      

4. Markedet må balanseres
«Penger er en tjener hvis man bruker dem riktig, men en hersker hvis man ikke gjør det,» sa den romerske dikteren Horats (65 f.Kr.–8 e.Kr.). Mange, blant dem nåværende pave Frans, advarer vi er i ferd med å utvikle et markedssamfunn, der markedets logikk dominerer på stadig flere områder av menneske- og samfunnslivet. Vi har skapt en forbrukerkultur uten bærekraft, og markedstenkningen overtar på områder der den ikke hører hjemme. Et grelt eksempel er utviklingen av et marked for handel med barn (surrogati) og organer.

Samtidig finnes det ikke noe alternativ til en markedsøkonomi i et liberalt demokrati. Friheten til å konkurrere på et marked og drive næringsvirksomhet er demokratiske rettigheter.

Kristendemokratiets sosiale markedsøkonomi kombinerer et prinsipielt forsvar for markedet, men en tydelig kritikk av en tøylesløs markedsøkonomi. Her er mennesket, ikke hensynet til profitt, i sentrum for det økonomiske livet. Kristendemokrater anerkjenner at det er områder der markedslogikken ikke hører hjemme. Noen verdier kan ikke omsettes i kroner og øre. Markedsøkonomien skal ha sosiale og økologiske mål.

Kristendemokratiet vokste frem som en kritikk av en markedsliberalisme som forkynte de sterkestes rett. Den sosiale markedsøkonomien var et vellykket forsøk på å balansere kapitalisme og solidaritet. Kristendemokratiet kan svare på en lengsel etter et økonomisk fellesskap som er menneskelig, solidarisk og bærekraftig.

 

5. Generasjoner er på kollisjonskurs
«Det verker som om vi gløymer at vi berre har ei verd», sa tidligere erkebiskop og fredsprisvinner Desmond Tutu om klimakrisen i 2013.[14] Jorden er ute av balanse. Dagens generasjon truer skaperverket. Overforbruk har skapt klimatrusselen som Stortinget kalte «den største utfordringen i vår tid[15]». Klimaendringene kan føre til lavere matproduksjon, utryddelse av arter, tørke og oversvømmelser, ifølge FNs klimapanel.[16] Endringer i klimaet rammer de fattigste hardest. Presset på naturressursene og forurensning er økende. Globalt ødelegges det regnskog tilsvarende en fotballbane annet hvert sekund[17]. Det biologiske mangfoldet svekkes i dag 100 til 1000 ganger raskere enn hva som er tilfelle under naturlige omstendigheter.[18] Vi er milevidt fra den bærekraftige utviklingen som Brundtland-kommisjonen etterlyste på 1980-tallet.

Generasjoner er på kollisjonskurs. Vi er i ferd med å ødelegge våre barn og barnebarns grunnlag for å leve liv preget av velstand og livskvalitet. Forvalterskapstanken innebærer et ansvar for å beskytte, verne og videreutvikle naturen og dens ressurser slik at kommende generasjoner overtar et bedre livsgrunnlag enn vi selv hadde. I dette ligger det en grunnleggende generasjonssolidaritet.

Solidaritet er et godt utgangspunkt for kampen for natur og miljø. Kristendemokratiets verdiorientering betyr også at kristendemokrater noen ganger tar verdivalg som bryter med statsvitenskapelig teori om særinteresser: Et eksempel på dette fikk vi da Kjell Magne Bondevik som første (og foreløpig siste) statsminister gikk av på gasskraftsaken i 2000. Selv om gasskraftverkene kunne gi verdiskaping og arbeidsplasser, satte kristendemokraten Bondevik hensynet til klimaet først. Slike verdivalg trenger verden flere av dersom miljø- og klimaproblemene skal kunne håndteres.

Dagens generasjon lever på kreditt. I Norge har over 40 år med store inntekter fra olje- og gass gitt oss et fantastisk velferdsnivå. Problemet er at denne velferdsstaten ikke er bærekraftig over tid. Stoltenberg-regjeringens perspektivmelding viste at velferdsstaten i 2060 vil ha et underskudd på 6,1 prosent av fastlands-BNP, forutsatt at dagens velferdsnivå og arbeidsinnsats videreføres. Det tilsvarer et budsjettunderskudd på 140 milliarder kroner i dagens kroneverdi.[19] Dersom det ikke tas grep, vil fremtidige generasjoner sitte igjen med regningen for dagens velferdsfest.

Kristendemokratiet har spesielt gode forutsetninger for å ta tak i denne utfordringen. Forvaltertanken og solidaritetsprinsippet forplikter til å ha en fornuftig disponering av ressursene, som sikrer framtidige generasjoner samme mulighet til et sosialt sikkerhetsnett som dagens generasjon. Målsetningen er at et sterkt velferdssystem skal bestå. Løsningen er ikke store velferdskutt (som vil ramme det felles beste) eller å overlate til kommersielle aktører å tilby velferd mot betaling – men derimot å sette tæring etter næring og styrke det sivile samfunnet (familier og frivilliges) evne til bidra inn i velferdssystemet. Kristendemokratiet ønsker seg et velferdsbegrep som legger mindre vekt på levestandard og mer på livskvalitet

Kristendemokrati springer dypest sett ut fra et ønske å slå ring om det som betyr noe. Noen verdier er særlig umistelige for våre fellesskap: Menneskelivets ukrenkelighet, sosial rettferdighet og respekt for vårt felles livsgrunnlag.

En tydelig forankring i dette verdigrunnlaget er livsviktig for å beskytte menneskeverdet, menneskerettigheter og et liberalt demokrati.

Derfor er kristendemokratiet stadig aktuelt.

 

 

[1] VG 2. august 2012: Australsk par forlot surrogatbarn med Downs syndrom

[2] Aftenposten 19. oktober 2011: Downs-foreldre sakssøker legene.

[3] Dagen 19. desember 2013: Gir ikke erstatning for Downs-barn.

[4] Dagen 14. mars 2012: Fødte jente med Downs – fikk millionerstatning.

[5] Norsk Samfunnsvitenskaplig Datatjeneste (2005): Mer tid til familie – mindre til jobb

[6] Aleneforeldrerforeningen 2013. Antallet alenemødre har blitt doblet fra 1980 til 2013, og antall alenefedre er firedoblet. Mer enn 4 av 10 barn opplever i hele eller deler av oppveksten at sine biologiske foreldre ikke bor i sammen.

[7] Dag Wollebæk og Karl Henrik Sivesind (2009): «Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997-2009».

[8] The Economist (2014): The democratic distemper.

[9] FNs utviklingsfond (UNDP) 2014.

[10] The Guardian 16. august 2013: Ban Ki-moon: development aid decline a cause for concern.

[11] Globalissues.org (2014).

[12] Børge Brende (2014): Vi kan utrydde ekstrem fattigdom.

[13] Lorentzen og Nielsen (2008).

[14] Kirkens Nødhjelp Magasinet 03/2013.

[15] Klimaforliket 2008.

[16] VG 31. mars 2014: FN la fram dyster klimarapport.

[17] Regnskogsfondet.no: 10 vanligste spørsmålene om regnskogen.

[18] Naturarv.no.

[19] Perspektivmeldingen 2013.