”Det tredje alternativ”, omtalte Kjell Magne Bondevik kristendemokratiet som. På den politiske aksen var den plassert mellom sosialismen og konservatismen. Hvilke lærdommer kan da sentrumsorienterte kristendemokrater trekke fra den verdikonservative, men like fullt liberale, høyremannen Lars Roar Langslet (1936-2016)?

I forordet til Konservatisme på norsk beskriver Langslet sitt ideologiske ståsted slik: ”Den [konservatismen] tar utgangspunkt i det konkrete gitte, historisk nedarvede samfunn som du og jeg lever i og er blitt formet av – og ser sin viktigste oppgave i å bevare dets grunnleggende verdier, dets livskraft og utviklingsdyktighet.” (Pax Forlag, 2011, s. 9). For Langslet var konservatismens viktigste oppgave bygget på en dyp respekt for de ukrenkelige verdier som er gitt oss gjennom naturretten, som personlig frihet for individet og menneskets egenverdi. Det betød at vi også hadde et felles samfunnsansvar: Sammen var det vårt ansvar ”å ta vare på de umistelige verdiene som er gitt oss gjennom skaperverket”, som Terje Osmundsen skriver i sin nekrolog over Langslet hos tidsskriftet Minerva.  

Linn-Aurora Wengen (f.1991) studerer master i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har bakgrunn fra Unge Høyre og har vært praktikant for Høyres Stortingsgruppe.

Så bli stående disse tre

De umistelige verdiene som er gitt gjennom skaperverket. Dette kan en kristendemokrat nikke anerkjennende til. Det er jo nettopp de tre grunnverdiene i den kristendemokratiske ideologien – menneskeverdet, nestekjærlighet og forvalteransvaret – som utgjør selve plattformen til Kristelig Folkeparti (KrF).

Disse tre grunnverdiene er en kristendemokrats klare fordel. I en tid der hvor gradering av menneskeverdet synes stadig mer akseptabelt – som i etiske spørsmål om aktiv dødshjelp eller fosterreduksjon – er det nødvendig at politikere står opp for troen på at det eksisterer visse ukrenkelige verdier som gjør seg gjeldende fra unnfangelse til naturlig død. At man har ansvar for hverandre, bringer nestekjærligheten fram. Ikke minst er tanken om et forvalteransvar avgjørende i kampen mot global oppvarming.

Grunnverdier kan altså fungere som gode styringsprinsipper i en ellers urolig politisk tid. Allikevel er det høyst nødvendig at det stilles spørsmål til hvordan disse gir utslag i den praktiske politikken. For uten spørsmål og evnen til å omfavne nyere utfordringer, kan disse tre raskt bli en bremsekloss og gi utslag for den type norske konservatisme Langslet var skeptisk til.

Den norske konservatismen

For ett år siden hadde Klassekampen en debatt om folkelig konservatisme. I sitt innlegg 20. januar 2015 skrev Langslet om sitt syn på den norske konservatismen og KrFs plass i den ble trukket frem. Som utgangspunkt var Langslet kritisk til den tradisjonelle partiaksen, der man plasserer partiene fra ytterste venstre til ytterste høyre. Han sluttet seg heller til John Lyngs politiske bilde: Høyre og Venstre var i utgangspunktet ”idepartier” som ønsket en helhetlig politikk som virket til alles beste. KrF og Senterpartiet (Sp), var derimot som ”særpartier” å anse, tuftet på kristenfolk og landbruk.

Denne tankegangen gav sitt utslag i at Langslet anså verken Sp eller KrF for å være reelle sentrumspartier, men snarere tvert i mot konservative partier, plassert til høyre for Høyre. Hva mente han med det? Den folkelige konservatismen KrF gir uttrykk for, motsetter seg nemlig nødvendige reformer samfunnet har behov for.

Så hva kan en kristendemokrat lære av dette? Jeg ønsker å trekke frem særlig tre lærdommer fra Langslet.

Åndsmenneskets forsvar

Et religiøst livssyn og en sekulær politikk 

Langslet var en troende mann og advarte mot en ”sekulær normløshet som har bredt seg i Norge i vår tid” i sitt Olsok-foredrag for St. Olavs Katolske Menighet i Trondheim 29. juli 2012. Allikevel var han ingen ”moralist eller puritaner, verken politisk eller personlig”, som kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) skrev i sitt minneord over Langslet i Aftenposten 18. januar d.å.

Troen fungerte for Langslet som et utgangspunkt, en veiviser og også målestokk. Det gjør den også for mange kristendemokrater. Ja, KrF ble jo selv stiftet i 1933 med den tanke om at dets politikere skulle fungere som lys og salt i politikken! Avkristningen av samfunnet har fortsatt siden den gang, ”der den etiske fellesnevner er individualistisk (for ikke å si egoistisk) lykke-moral, og der religion og fremfor alt kirke oppleves som irrelevant av de fleste.”

Med et ikke-materielt menneskesyn anså Langslet mennesket for å være et åndsvesen. Hans urokkelige tro på menneskeverdet er godt formulert i Konservatisme på norsk: ”Der friheten settes som overordnet verdi, er den åpenbart tett knyttet til forestillingen om menneskeverdet som høyeste målestokk også i samfunnslivet: Alle menneskers like verdighet – og alle menneskers rett til friheten. Respekten for menneskeverdet er selve grunnlaget for at et samfunn kan fortjene å kalles menneskeverdig. Naturrettslige normer gir et høyere korrektiv til lover og ordninger som virker urettferdige.” (Pax Forlag, 2011, s. 12) Slik viste Langslet at et religiøst livssyn godt lar seg kombinere med sekulær politikk.

Verdikonservativ, men like fullt liberal 

”(…) to ulike arter av konservativ politikk: en offensiv som vil ”forandre for å bevare”, trygge samfunnet ved å gi det ny vekstkraft – og en defensiv som vil ”bevare for å bevare”, bygge forsvarsmurer mot krefter som vil omstyrte den gamle orden, ofte med nederlaget som uunngåelig sluttstrek”, skriver Langslet videre i Konservatisme på norsk (Pax Forlag, 2011, s. 55). Det er den førstnevnte formen for konservatisme som må være målet. Den typen konservatisme som verdsetter fortidens bånd og forandrer for å bevare. Konservatisme ispedd en dose liberalisme, med andre ord. Den sistnevnte er den folkelige konservatismen som tviholder på tapte saker, en misforstått form for konservatisme.

Nettopp skillet mellom denne formen for konservatisme mener jeg kristendemokrater har noe å lære av. I verdispørsmål som abort, ekteskapslovgivning for homofile og alkohollovgivning, må det skilles mellom å forandre for å bevare eller bevare for å bevare. Som Røe Isaksen videre skriver i minneordet: ”Langslets konservatisme var moderat, tradisjonsbevisst, etisk betinget og liberal. Samtidig var den internasjonal i utsyn, men ikke blind for verdien i det nasjonale.”

Internasjonal i sitt utsyn 

Den tredje lærdommen fra Langslet er hans internasjonale utsyn. Han mente ikke bare at det var en historisk nødvendighet å samle Europa, men han så også verdien av det europeiske prosjektet. Langslets visjon for det nye Europa var at det skulle bli et sentrum for humanistiske verdier, et ”møtested mellom øst og vest”. En slik visjon kan komme godt med i disse krevende tider, når Europa nå opplever den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig.

Norsk konservatisme satte stopper – to ganger – for et fullverdig norsk medlemskap i Den europeiske union (EU). Dette beklaget Langslet seg over og han mente selv at  Norge hadde fått status som husmannsplass i Europa , en status som ikke var landet verdig. I hans siste bok, Søkelys (Pax Forlag, 2015), har Langslet selv samlet en rekke essays, taler og portretter fra et virksomt liv. Flere av dem er fra begynnelsen av 1990-årene og er særdeles interessante å lese sett i lys av dagens politiske klima.

Jeg skulle gjerne sett at flere norske kristendemokrater var europeere av utsyn, nettopp fordi det ligger i deres egen historiske og ideologiske arv. På sikt burde dette også medføre at KrF  går inn for norsk medlemskap i EU. For hvem var de politikerne som etter andre verdenskrig så verdien av felles handel og samarbeid over grensene? Det var kristendemokratene Konrad Adeneuer (1876-1967), Joseph Bech (1887-1975) og Alcide De Gasperi (1881-1954), som ivret etter europeisk integrasjon og som så dette som nøkkelen til stabilitet og frihet på kontinentet. Meget har forandret seg realpolitisk siden 1952, da seks land opprettet Den europeiske kull- og stålunion (EKSF), men  grunnverdiene det europeiske prosjektet er bygget på, forblir de samme: Frihet, demokrati, likhet, rettsstat og respekt for menneskerettighetene.

Politikk som idékamp 

Da KrF ble stiftet i 1933 var det som en motbevegelse. En motbevegelse som bunnet ut i den økende sekulariseringen av landet, bondesak og avholdsbevegelse. Etter 83 år har KrF vist seg som noe mer enn et særinteresseparti som kun taler kristenfolkets sak. Men hvordan gå fra lys og salt, til å bli et reelt kristendemokratisk parti? I denne problemstillingen ligger et stort potensial og etter min beskjedne mening også partiets framtid.

For en kristendemokrat kan kanskje den viktigste lærdommen fra Langslet være å forstå nødvendigheten av å søke det prepolitiske. Begrepet ble nedskrevet i programartikkelen til Minervas Kvartalstidsskrift, der en gruppe unge menn – blant dem Langslet, Jan P. Syse og Francis Sejersted – i 1957 valgte T. S. Eliots ord om ”a prepolitical area”. Langslet forklarer begrepet selv i Søkelys, som ”det område som ligger forut for all praktisk politikk, der hvor de prinsipielle forestillinger drøftes som alltid ligger – mer eller mindre synlig – bak når man strides om detaljspørsmålene.” (Pax Forlag, 2015, s. 202) Den idehistoriske arven dagens Minerva-krets sitter igjen med, kan ikke undervurderes.

18. januar d.å. døde Lars Roar Langslet og med det var et bindeledd til fortiden brutt. Hans meritter er viden kjent og gjennom et langt liv som både akademiker, politiker og redaktør, var han med på å gjøre norsk konservatisme til hva den er i dag. Et parti og ikke minst politikere selv har behov for en ideologisk forankring. Å søke det prepolitiske gir et nødvendig intellektuelt korrektiv, slik at man blir seg selv mer bevisst. For KrFs ideologi er ikke systembasert, men verdibasert. Og nettopp derfor bør kristendemokrater se til en verdikonservativ, men like fullt liberal høyremann, som Lars Roar Langslet. Som han selv sa det: ”Et gjennomtenkt politisk grunnsyn er det indre kompass vi trenger for å finne retning og vei, ikke minst i ukjent terreng.”

Bildet er hentet fra wikimedia.org