Pappaperm hindrer kjønnsdiskriminering
I utkastet til nytt stortingsprogram for KrF foreslås det endringer i foreldrepermisjonsordningen. Programutkastet foreslår å øke permisjonen med fire uker, øke fleksibiliteten rundt når permisjonen kan tas ut, og å øke kvotene til 14 uker, samtidig som et mindretall i programkomiteen går inn for å fjerne kvotene helt. Det er gode grunner til at dersom det skal gjøres endringer i kvotene så burde de økes heller enn fjernes.
Andreas Skulstad er medredaktør for kristendemokratisk.no, studerer samfunnsøkonomi ved UiO og er nestleder i Akershus KrF.
Det kristendemokratiske subsidiaritetsprinsippet legger til grunn at større fellesskap bare skal gripe inn når de små fellesskapene ikke klarer å løse oppgavene sine. Prinsippet skal sikre at makten ikke er samlet hos en stor og sentral aktør, men i større grad spredt på mindre og flere aktører. Prinsippet taler for at familiene selv, og ikke staten, skal få finne ut av noe så trivielt som hvem av foreldrene som skal være hjemme med barnet. Samtidig opplever kvinner som venter barn høy grad av diskriminering i arbeidslivet, en jevnere fordeling av foreldrepermisjonen mellom kjønnene kan være en god måte å møte dette på.
Kvinner diskrimineres i arbeidslivet
Likestillingsombudet bestilte i mars 2015 en undersøkelse om diskriminering av foreldre som venter barn eller er i foreldrepermisjon. Den var klar i sin konklusjon om at kvinner som venter barn i vesentlig større grad enn menn i samme situasjon opplever diskriminering i arbeidslivet. Undersøkelsen fant at kvinner i høyere grad enn menn ble spurt på jobbintervju om de ventet barn og at de som var i jobb ble møtt med negative reaksjoner fra en sjef på at de ventet barn. I tillegg oppga 20 % av kvinnene at de har unnlatt å søke jobb når de venter barn i frykt for å bli diskriminert eller være en belastning for arbeidsgiver.
Konsekvensen av at det er en gjennomgående skjevhet i fordelingen av foreldrepermisjonen er at arbeidsgiveren anser det som en større «risiko» for at en kvinne heller enn en mann blir borte fra jobben over lengre tid som følge av foreldrepermisjon. Den kristendemokratiske tenkningen om menneskets likeverd impliserer åpenbart en politikk som møter kjønnsbaserte diskrimineringen.
Fedres permisjon følger kvoten
En effektiv måte å sikre mindre diskriminering på bakgrunn av kjønn i arbeidslivet på ville vært om det ble en likere fordeling av permisjonstiden mellom mor og far. Statistikk som NAV fører viser derimot at antall dager fedre tar ut i permisjon følger den til enhver tid kvoterte mengden. Når kvoten gikk ned fra 14 til 10 uker i 2014 gikk også permisjonstiden til fedre ned. Bare 34,6% fedre tok i 2015 ut mer permisjon enn kvoten på 10 uker, og gjennomsnittlig antall dager i permisjon var 47 blant fedrene mot 118 blant mødrene.
Et viktig element handler om presset mange fedre utsettes for av sine arbeidsgivere om å ikke ta ut fedrekvoten. Likestillingsombudet opplever at stadig flere fedre tar kontakt nettopp av denne grunnen. Fedrekvoten har stor oppslutning blant småbarnsforeldre og begge kjønn, kanskje dette skyldes at kvoten gir dem noe å slå i bordet med når de opplever press fra arbeidsgiverne. Dersom den fjernes er det derfor ikke nødvendigvis slik at vi flytter makt fra staten tilbake til familiene, men i stedet lar fedrenes arbeidsgivere få bestemme hvem som skal gå hjemme med barnet.
Grunnene til den store ulikheten mellom kjønnene kan være mange og sammensatte. Det kan være ubevisste forventninger knyttet til kjønnene man opplever at man må leve opp til, økonomiske grunner som at mannen har en høyere inntekt enn kvinnen, eller press som pålegges utenfra enten det er mannens arbeidsgiver eller sosiale normer.
Familiene trenger staten
Kristendemokratiets utfordring ligger i å sikre økt likestilling ved en jevnere fordeling av foreldrepermisjonen på makronivå, samtidig som familienes valgfrihet ivaretas på mikronivå. Ved å kvotere deler av permisjonstiden viser statistikken at fordelingen jevnes ut, samtidig som familiene fortsatt får stor fleksibilitet rundt hvordan de ønsker å bruke den resterende permisjonen. Det må heller ikke neglisjeres at kvotering på dette feltet er en mildere form for styring. Heller enn å tvinge familiene til å organisere seg på en spesiell måte kan familiene få økt permisjon dersom begge foreldrene bruker den.
Subsidiaritetsprinsippet vil skyve makt oppover fra små til store fellesskap når de små ikke klarer å løse oppgavene sine. Utøvelse av press fra arbeidsgivere og diskriminering i arbeidslivet er nettopp slike utfordringer der mindre fellesskap som familiene trenger staten.
Bildet er hentet fra wikimedia.org
Her vi nok mye enig om mål, men ikke om virkemidler, Skulstad.
Det at staten sier at det er best om de får bestemme hvor mye mamma tar permisjon mamma tar ut og hvor mye permisjon pappa tar ut, er det egentlig i tråd med subsidiaritetsprinsippet? Jeg er skeptisk. Det betyr at staten har en mening om, ja til og med blander seg inn i parets beslutning om hvordan de ser det mest tjenlig å disponere foreldrepermisjonstiden. Da har altså staten valgt å sette sitt syn på kjønnsbalanse foran hensynet til familiens frihet til å velge selv, framfor hensynet til barnet (som foreldrene som regel er mest kompetent til å vurdere), osv. Dette mener jeg er et feilspor. I de aller fleste tilfellene er foreldrene de mest kompetente til å vurdere hvordan de best mulig kan legge opp tiden etter en fødsel.
Et enda mer grunnleggende spørsmål (som nesten ikke kan stilles, om man ikke er villig til å bli oppfattet som lite politisk korrekt): Hvorfor er det et godtatt premiss at det er det beste for samfunnet at både mor og far er like mye hjemme med barna? Hvilket belegg har vi egentlig for å slå det fast? Jeg skal ikke konkludere i det her, men jeg kunne ønske meg at vi fikk en mer grunnleggende debatt rundt en del av premissene for likestillingsdebatten. For meg er det viktigere at familien selv har rett til å velge, enn at staten skal bestemme hva smo er best i deres situasjon.
Mens jeg mener det har verdi for samfunnet at kvinner og menn begge er godt representert både i arbeidsliv og hjemme, mener jeg at det er viktigere at familiene har friheten til å velge og disponere sin tid selv, også når det gjelder foreldrepermisjon. Familiene har som regel bedre kompetanse for å disponere sin egen tid enn hva staten har.
Takk for kommentaren!
Som du skriver er familiene selv best egnet til å vurdere hva som er til det beste for barnet og til å ta beslutningen om hvor mye hver av foreldrene skal gå hjemme med permisjon. Som kristendemokrat ønsker jeg at mest mulig av denne typen valg skal gjøres av familier og individer, og ikke av politikere og staten. Problemet som jeg skriver om i teksten er at statistikken viser at kvinner i veldig sterk grad opplever diskriminering i arbeidslivet som følger av at det er en høyere «risiko» for at de blir borte lenge i fødselspermisjon. Kvinner og menn må ha de samme mulighetene til å få gode jobber og til å gjøre karriere dersom man måtte ønske det. Dersom kvotene ble økt ville dette være et veldig effektiv middel for å få bukt med diskrimineringen nettopp fordi «risikoen» for langvarig fravær grunnet fødselspermisjon ville blitt bedre spredt mellom kjønnene.
Når det gjelder det spørsmålet som du ikke har konkludert i, om det er en god verdi for et samfunn at mor og far er like mye hjemme med barnet, vil jeg svare ja. Det er et viktig gode for barnet å få tid til å være sammen med faren sin og det er en styrke for familien. Nå betyr ikke det at jeg mener at staten skal lovregulere det slik at begge foreldrene må være like mye hjemme, forslaget i programutkastet som jeg støtter i teksten innebærer å øke kvotene til 14 uker, de resterende 18 ukene skal fortsatt fordeles slik familiene finner det for godt.
Som jeg viser i teksten så er et overhengende flertall av barneforeldre uavhengig av kjønn svært positive til kvotene. Da kan man jo svare med at fedrene jo kan ta ut like mye permisjon frivillig, uten kvotene. Dessverre er det ikke så enkelt, likestillingsombudet opplever økt kontakt av fedre som blir presset av arbeidsgivere til å ikke ta ut foreldrepermisjon selv om de egentlig vil. Da ender man opp med å bytte ut et statlig press med et press fra arbeidsgiverne i stedet, og at beslutningen allikevel ikke tilfaller familiene.
En annen ting som du nevner handler om at staten bestemmer. Jeg må bare få presisert at å tilby velferdsgoder som er frivillig å ta i mot, med spesifiseringer rundt hvordan de brukes, er en mykere form for styring enn for eksempel lovregulering.
Jeg har stor respekt for at familier velger ulikt og er ikke opptatt av at familier skal «velge riktig», slik som enkelte på venstresiden, her er jeg enig med deg i at familiene vet best selv. Jeg er opptatt av de store tallene, diskriminering og press fra arbeidsgivere. Du kan vel si at jeg er villig til å oppgi litt frihet rundt bruken av et frivillig velferdstilbud for å oppnå mindre kjønnsbasert diskriminering, og for å gi fedre noe å slå i bordet med når de blir presset av arbeidsgivere.