Kjell Magne Bondevik er tidligere statsminister. Men for meg er han først og fremst lederen i Kristelig Folkeparti. Lederen som definerte min forståelse av politikk, og som inspirerte meg til å bli med på laget og gå inn i politikken. Nesten samtidig med at jeg fylte 13 år og ble gammel nok til å bli medlem, ble Kjell Magne Bondevik valgt til partileder i KrF.

Øyvind Håbrekke er tidligere stortingsrepresentant for KrF og statssekretær i Miljøverndepartementet.

Når jeg forsøker å forstå hvorfor jeg valgte å satse på politikken og hva som inspirerte meg, og hvorfor jeg ble den politikeren jeg ble, er det ikke mulig å komme utenom partilederen Kjell Magne Bondevik.

Det tredje alternativ
I 1983 hadde Ap styrt Norge i de 30 av de 38 årene etter krigens slutt. Høyrebølgen kom i 1981 og Willoch feide AP av banen og styrte landet i en ren Høyreregjering. Politisk var Norge i stor grad et land med rødt eller blått. Venstresiden eller høyresiden.

Landsmøtet i KrF valgte en 35 år gammel, tidligere KrFU-leder, til leder. Ett av hans prosjekter var å rydde plass i det politiske landskapet til et tredje alternativ. Det gjaldt både bevisstheten om kristendemokratisk ideologi som et selvstendig alternativ til venstresidens sosialisme og høyresidens liberalisme, og det gjaldt bevisstheten om sentrum som parlamentarisk tyngdepunkt og maktfaktor.

I sin tale til landsmøtet i 1983 sa den nyvalgte partilederen blant annet: «Kristelig Folkeparti er nok mer enn noen gang i en nøkkelposisjon i norsk politikk. Vi er i dag landets største sentrumsparti. Sentrum er blitt svekka både i Norge og i andre nordiske land de seinere år. Det er det nok mange grunner til jeg nå ikke skal ta tid til å komme inn på. Dypest sett har det med strømninger i våre samfunn å gjøre som ofte tar veier en på forhånd ikke kan forutsi. Men disse strømningene kan forandre seg. Det kan komme nye og bedre tider for sentrumspartiene generelt og for Kristelig Folkeparti som kristent idéparti spesielt. Det er i dag en viktig oppgave å styrke sentrums posisjon i norsk politikk. Det kan fort få uheldige virkninger dersom politikken alene utformes av, og pendler mellom sosialistiske og konservative partier.»

Min politiske interesse startet ikke med VG Nett eller Facebook. Det startet med det man kalte fjernsyn. Ikke NRK 1, men NRK – landets eneste fjernsynskanal. Der dukket denne Kjell Magne Bondevik opp stadig oftere. Mine foreldre lærte meg tidlig at det var KrF vi skulle heie på. Men denne mannen pekte ut en retning som gjorde at jeg fikk lyst til å være med på laget.

Med min bakgrunn og min identitet var det lite fristende å engasjere seg på en høyreside i kamp mot venstresiden, eller motsatt. Men Bondevik avviste de andre partienes endimensjonale virkelighetsoppfatning og tegnet et nytt politisk landskap. Han fikk oss til å tro at det gikk an å kaste seg inn i politikken for å forandre verden ved å tro på menneskeverdet, verdier og en kristen forankring – uten å måtte velge sosialisme eller liberalisme. Boka Det tredje alternativet – Kristendemokratisk politikk på norsk oppsummerer dette prosjektet.

Selvtillit og mot – på prosjektets vegne
Politikk er en daglig kamp om å definere virkeligheten. Når de store partiene og mediene sammen har bestemt seg for at verden er delt i to blokker, krever det sterke politiske ledere med tro på prosjektet om man skal hamre på det tredje alternativ, helt til den etablerte muren av toblokkstenkning begynner å slå sprekker.

Bondeviks språklige presisjon, og hans mot til å stå ved og gjenta budskap og formuleringer under press, var en av partilederens sterke egenskaper. Han var konsekvent i å svare på egne premisser og lot seg sjelden lokke til å svare på andres. I en av hans svært gode partilederutspørringer på 80-tallet, stilte NRKs pågående reporter det samme spørsmålet et utall ganger. Bondevik korrigerte premissene i spørsmålet igjen og igjen. Tiraden ble avsluttet da Bondevik innledet neste svar med: «Men kjære vene, Bjørn Hansen..» etterfulgt av en kort leksjon i hvordan verden var å forstå.

Vil du støtte Høyre eller AP? spurte NRK: «Menneskeverd» svarte Bondevik.
Er KrF sosialistisk eller borgerlig? spurte VG. «Nestekjærlighet» svarte Bondevik.
Vil KrF ha mer stat eller store skattelettelser? spurte Aftenposten. «Forvalteransvar» svarte Bondevik.

Å bryte nytt land
Skal du bryte nytt land må du bruke spett og hakke. Du må gyve løs på de store steinene, legge hele tyngden på spettet og vippe dem opp, en etter en. Du må grave fram røttene spatak for spatak, og du må hakke deg frem til du får røska dem opp med bare nevene. Etter hvert kan du så, og med tålmodighet og tro vil du etter en tid endelig kunne høste.

Utover 90-tallet vokste bevisstheten om sentrumspartienes rolle. EU-saken, samt høyresidens manglende evne til å formulere et verdibasert alternativ til Brundtland-regjeringens ensidige materielle og økonomiske fokus bidro til dette. Det ble tydelig at de to blokkene, representert ved de to store partiene egentlig var enige i mange hovedspørsmål. Det var behov for et alternativ, som ikke henfalt til en ensidig diskusjon om individ eller kollektiv, men som satte fokus på enkeltmennesker som deltaker i små og naturlige felleskap. Lokalsamfunn og distriktspolitikk, familie og frivillige organisasjoner var sentrale da de tre sentrumspartiene i 1997 la fram sitt felles alternativ i behandlingen av regjeringens langtidsprogram (forløperen til dagens perspektivmelding).

Sentrumsregjeringen ble til ved et sammenfall av omstendigheter. Men den redefinerte norsk politikk og er fortsatt et viktig referansepunkt i diskusjoner om framtidige alternativer.

K for kristendemokrati
Så var det denne K’en da. Kristelig Folkeparti. På 80-tallet var det et mye tydeligere skille mellom et aktivt kirke- og kristenliv og øvrig samfunnsliv. Kristen tro og tenkning var langt mer stigmatisert. Det var ingen selvfølge at kristne i det hele tatt skulle engasjere seg i politikk. Om en kjent fotballspiller trodde på Jesus var det en sensasjon. Vedkommende ble intervjuet som om en marsboer hadde landet på Ullevål stadion. I dag er tro og kristne verdier i mye større grad alminneliggjort – til gjengjeld er stigmatiseringen av kristenkonservativ tenkning forsterket.

Det var mange grunner for en ung tenåring fra bedehuset til å ligge litt lavt i terrenget. Men på TV – der sto Kjell Magne Bondevik – midt mellom litt eldre kolleger: Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland, Hanna Kvanmo, Carl I Hagen. Han snakket om nestekjærlighet og kristne verdier, kristne formålsparagrafer og om det kristne menneskesynet. «Det er et paradoks at venstresiden vil privatisere den viktigste av alle rettigheter, nemlig retten til liv», sa denne Kjell Magne Bondevik (fritt etter hukommelsen).

KrF har stor makt. Noe av denne makten ligger i at flere grunnleggende spørsmål holdes levende i norsk samfunnsdebatt nesten ene og alene fordi KrFs ledelse har mot til å reise dem. Derfor innebærer også vervet som leder i Kristelig Folkeparti et stort ansvar.

Det var ikke bare at han sa det – han trodde på det – han hadde argumentene. Han vant diskusjonene. Jeg ble stolt. Jeg tenkte når han kan, så kan jeg. Han var grunnen til at jeg begynte å rekke opp handa i klasserommet og mene – ikke det jeg trodde slo best an – men det jeg og Kjell Magne sto for. Jeg fikk lyst til å være med på laget hans. Det førte meg senere inn i KrFU. Lite ante jeg i 1983 om at jeg som nyvalgt KrFU-leder 13 år senere skulle bli ønsket velkommen til stortingsgruppa av parlamentarisk leder Bondevik. Vi fikk også samarbeide da jeg ble politisk rådgiver og statssekretær i to departementer i hans andre regjering.

Han gjorde det en leder skal. Han gikk foran, pekte ut kursen og brøytet vei. Det krever sterk overbevisning, selvtillit på prosjektets vegne og mye stahet. Det er fortsatt mye å lære av partilederen Kjell Magne Bondevik – også for dagens kristendemokratiske ledere: «…. disse strømningene kan forandre seg. Det kan komme nye og bedre tider for sentrumspartiene generelt og for KrF som kristent ideparti spesielt. Det er i dag en viktig oppgave å styrke sentrums posisjon i norsk politikk.»

Bildet er hentet fra wikimedia.org