I teksten Vestlendinger elsker staten i siste nummer av Minerva skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit om borgerlige vestlandskommuner med store offentlige budsjetter, høy gjeldsgrad og høyt skattetrykk. Den konservative og nøkterne budsjettpolitikken uteblir når selv den borgerlige politikken trenger stadig mer penger for å løse nye oppgaver. Dette stemmer godt med inntrykket KrFs budsjetter på ulike nivåer synes å gi. I lys av dette er det interessant å spørre seg hva som er den riktige budsjettpolitikken for KrF. Den kristendemokratiske ideologien forteller mye om hva pengene i budsjettene skal brukes på, men hva med deres størrelsesorden?

Andreas Skulstad er nestleder i Akershus KrFU

Den kristendemokratiske forvalteransvarstanken innebærer en erkjennelse av at de naturlige, så vel som økonomiske ressursene vi har blitt gitt, skal forvaltes ansvarlig ut i fra et føre var-prinsipp. Det innebærer ikke bare at budsjettene på kort sikt ikke skal gå i minus, men at velferdssamfunnet må innrettes slik at den er bærekraftig for de generasjonene som kommer etterpå. Når dagens måte å innrette oss på vil gi et budsjettunderskudd på 140 milliarder kroner i 2060 fremkaller det en reformvillighet slik at staten også i fremtiden har betalingsevne overfor sine forpliktelser. Men ideologien må kunne si oss noe mer utover å foreslå kutt fordi vi befinner oss i en historisk periode der dette er nødvendig.

I dag representerer kirkelandskapet KrFs viktigste velgergruppe så vel som rekrutteringsarena til partiorganisasjonen. På 1930-tallet var det bedehusmiljøet på vestlandet som ga liv til KrF. En protestantisk kultur preget av hardt arbeid, høy sparing og måtehold. I Hans Nielsen Hauges ånd skulle en ikke ha en altfor prangende livsstil, men heller nøktern og stillferdig. Denne pietismen inspirerer til politisk nøkternhet og den kristendemokratiske forvalteransvarstanken.

Den tyske tenkeren Wilhelm Röpke som blir betegnet som en av grunnleggerne av den kristendemokratiske bevegelsen foreslår en begrenset stat. Alle borgere skal være garantert grunnleggende velferd, men der stopper velferdsstatens legitime område. En for stor velferdsstat passiviserer borgerne og tar oppgaver fra den frivillige sektoren. Borgeren blir i stedet en klient som er avhengig av den upersonlige staten. Röpke tar altså til orde for begrenset stat og pengebruk ut i fra hensynet til det sivile samfunn. På kontinentet ser de kristendemokratiske partiene ut til å ha en større tilbøyelighet til å stramme inn pengebruken, hvorfor forbindes ikke KrF med innsparingspolitikk?

Historien til KrF handler på en måte om å være i skyggen av Høyre på borgerlig side. For å nå frem holder det ikke rope høyt om ansvarlighet og innstramminger, på det feltet har allerede Høyre høyest troverdighet. I stedet løftes heller den sosiale politikken fram, den som koster penger. I spillet om velgerne skifter det nøkterne KrF til det som noen betegner som utgiftspartiet KrF.

Det sosiale KrF må også forklares ut i fra den kristne nestekjærlighetstanken. Hvis vi går tilbake til pietisten fra vestlandet ser vi at det er ett område han verken er sindig eller nøktern på, nemlig på misjonsbasar. Når det gjelder å hjelpe mennesker i nød sitter pengene så løst at han takker seg til vann og tørt brød de neste ukene. Den kristne nestekjærlighetstanken sitter dypt og er både radikal og idealistisk. I den kristendemokratiske ideologi ser vi at dette spiller en viktig rolle.

Dette kommer godt overens med det KrF vi kjenner til som sterkt tar til orde for énprosentmålet til bistand og 10.000 flyktninger. Politikk som svir og koster både økonomisk og politisk. Kampen for flere flyktninger er ingen valgvinner. Undersøkelser viser at KrF-velgere gir mest penger til veldedige formål selv om de har den laveste inntekten. Tanken om å forsake seg selv for å hjelpe dem i nød er partiets kanskje viktigste identitet, som er forankret både på grasrota, blant velgerne og ideologisk.

Direkte oversatt til politikk inspirerer bedehuskristendommen til en sammenblanding mellom idealisme og konservativisme. Kombinasjonen kan virke motsetningsfylt. Idealisten kan ikke finne mange nok gode formål å dele ut penger til mens den konservative ikke kan få holdt igjen godt nok. Pietisten løser dette ved å være sparsommelig på egne vegne og gavmild på andres.

Slik er ikke alltid prioriteringene i de offentlige budsjettene. Ofte sitter pengene til idealistiske formål løst, men så glemmer man samtidig delen med å holde seg til vann og tørt brød de neste ukene og slakter i stedet gjøkalven. Resultatet blir høy gjeld og et stadig rop om mer statlige midler. Når kommer ropet om prioriteringene for å legitimere den radikale nestekjærligheten?

Kristendemokratiet anerkjenner at staten ikke skal løse alle oppgaver, men den skal samtidig være gavmild mot de som trenger det. Moderasjon og nøkternhet er en dyd på alle andre områder enn fattigdomsbekjempelse. Kristendemokratiet tar til orde for en idealistisk konservatisme.

Bildet er hentet fra wikimedia.org