Som følge av maktskiftet i flere norske byer som Tromsø, Bergen og Oslo etter kommunevalget i fjor høst har det kommet en debatt om å rekommunalisere privatdrevne sykehjem. Dette er en uheldig feilvurdering som ikke bare vil innebære at det blir gjort beslag på offentlige budsjettpenger som kunne gått til andre tiltrengte formål, men enda viktigere vil brukerne bli fratatt muligheten til å velge mellom ulike tilbud.

Andreas Skulstad er medredaktør i kristendemokratisk.no, nestleder i Akershus KrF og studerer samfunnsøkonomi ved UiO. Twitter: @skulstada

En stor velferdsstat som tilbyr universelle tjenester til sine innbyggere uavhengig av deres økonomiske evne er en klar styrke ved det norske samfunnet. Samtidig må det ikke neglisjeres at en dominerende stat kommer med en betydelig kostnad, nemlig at den erstatter private og ideelle initiativ. I stedet for de manges initiativ og et samfunn som bygges nedenfra og opp ender vi opp med en dominerende aktør som kommer med sine løsninger ovenfra og ned i utførelsen av disse oppgavene. Å øke innslaget av private og ideelle aktører i utførelsen av statens oppgaver kunne vært en måte å begrense dens dominans på.

Staten ensretter
Den tyske tenkeren og grunnleggeren av Universitetet i Berlin, Wilhelm von Humboldt, pekte på at en stor og paternalistisk stat gjør sine innbyggere ensartede og blotter dem for deres individualitet og kreativitet. I stedet for at innbyggerne interagerer seg imellom for å få løst sine oppgaver vil de lene seg på en stadig større stat. Humboldts løsning var derfor en minimumsstat som skulle ha som eneste oppgave å sikre borgernes sikkerhet.

Selv om minimumsstaten øker individenes mulighet til utfoldelse mistes samtidig godene som følger med en stor og omfordelende stat som utjevner forskjeller. Utfordringen ligger i å opprettholde disse funksjonene ved staten og samtidig svekke dens dominans.

Diskusjonen rundt hva som skal være grensene for politikk knytter seg ikke bare til hvilke oppgaver den er egnet til å løse, men også hvorvidt det er dens egne underliggende implementerende organer som er de best egnede til å sette de politiske vedtakene ut i livet. Dette er et rent effektivitetshensyn, altså om det offentlige evner å forvalte samfunnets ressurser på en mer, eller like effektiv måte som det private og det ideelle. Selv om dette på mange måter er en ideologisk avveining vil det i stor grad være enighet om at private aktører i et konkurrerende marked vil produsere varer og tjenester til en lavere pris enn én enkeltaktør uten konkurranse. Dette hensynet virker altoverskyggende. Mer effektiv ressursutnyttelse innebærer å frigjøre midler som kan brukes på andre tiltrengte formål.

Kommunale tjenester må ses på som varer
Et annet hensyn handler om det offentlige evner å skaffe et tilbud som er mangfoldig nok og som i stor nok grad reflekterer tjenestemottakernes ulike og individuelle behov. Forståelsen av mennesket som et grunnleggende autonomt og fritt vesen som har ulike behov og trenger individuelle tilpasninger vil implisere en struktur som gjenspeiler dette. Menneskets mangfoldighet gjør at det ikke kan presses inn i en A4-løsning som er utformet av en enkelt tilbyder, i denne sammenheng staten eller en kommune.

Når vi handler klær i en klesbutikk er vi ikke ute etter å dekke et statisk behov for klær, bare noe å dekke oss til med for ikke å være naken og ikke å fryse. Ulike kunder verdsetter de forskjellige varene ulikt og har forskjellige preferanser på type, stoff, farge og andre variabler. Ulike tilbydere har spesialisert seg på sine områder og konkurrerer mot hverandre på pris og kvalitet. Markedet sikrer altså et mangfoldig varetilbud som reflekterer individenes egenart.

Dersom pleie og omsorg av eldre var overlatt til det private markedet ville vi på samme måte hatt et større mangfold innenfor omsorgstjenestene som i større grad reflekterte brukerne. Nedsiden med å overlate dette til det private er at det ville hatt uheldige fordelingseffekter og ført til at mennesker uten betalingsevne ikke ville fått den pleien de trenger. Løsningen burde derfor være at kommunene legger opp til et konkurrerende marked ved å kjøpe tjenester av private aktører.

Fritt brukervalg
I andre land som i likhet med Norge har en stor og dominerende stat har man i større grad lagt opp til en konkurranse mellom det kommunale og ulike private tilbydere. I Danmark for eksempel vil alle innbyggerne som trenger å benytte seg av ulike tjenester innenfor omsorgssektoren kunne velge mellom hvilken tilbyder de ønsker å bruke. Dette innebærer at brukerne selv får større innflytelse over de tjenestene de bruker. Til sammenligning har bare i overkant av 20 kommuner i Norge innført en lignende ordning der brukerne fritt kan velge tilbyder.

Problemet med at det i all hovedsak er staten alene som produserer det kommunale tjenestetilbudet er at det bare er én aktør, ikke at navnet på aktøren er «staten». Poenget er ikke å la flest mulig private aktører få produsere tjenester for det offentlige, men heller å skape konkurranse og å gi brukerne mulighet til å kunne velge det tilbudet de foretrekker mest, eller kanskje viktigere, velge bort det de foretrekker minst.

Bildet er hentet fra wikimedia.org