Kristenhumanisten Jacques Maritain

Kristenhumanisten Jacques Maritain

«Kristendemokrati er ikke et sett med fasttømrede ideer, men mer en ideologisk tenkemåte som skal brukes i møte med skiftende problemstillinger» – Jacques Maritain.  

Av de kristendemokratiske tenkere som satte sitt preg på 1900-tallets politiske filosofi, er antakelig den franske filosofien Jacques Maritain (1882–1973) den mest betydningsfulle. Maritain var den fremste eksponenten for thomistisk filosofi i det 20. århundret og frontfiguren for den personalistiske bevegelsen, og ga uvurderlige politisk-filosofiske bidrag til den kristendemokratiske bevegelsen, som for alvor vokste fram etter 2. verdenskrig.

Erik Lunde (f.1979) er gruppeleder for KrF i Oslo bystyre.

Teksten er skrevet av Erik Lunde (f.1979), gruppeleder for KrF i Oslo bystyre.

Jacques Maritain ble oppdratt som protestant og ble senere agnostiker før han konverterte til katolisismen i 1906. I 1914 fikk han et professorat ved Institut Catholique i Paris, noe som banet vei for en imponerende akademisk karriere og forfatterskap til mer enn 60 bøker. Under krigen oppholdt Maritain seg i USA og etter krigen var han Frankrikes ambassadør til Vatikanet. Maritain bidro sterkt til utformingen av FNs menneskerettserklæring og var en nær rådgiver til pave Paul IV før og under Det 2. Vatikankonsil. Maritain var en kristen humanist, demokrat og motstandsmann, som ikke bare var en ledende skikkelse inne katolsk kulturfilosofi, man også hadde stor gjennomslagskraft blant ikke-katolske intellektuelle.

Som Thomas Aquinas, fremholdt Maritain at det finnes en naturlig lov som er immanent i naturen. Den naturlige loven er «naturlig» ikke bare fordi den reflekterer menneskenaturen, men fordi den selv er en del av naturen. Ifølge Maritain forskriver den naturlige loven ikke bare våre grunnleggende plikter som mennesker, men er også basisen for de umistelige menneskerettighetene. Denne filosofien var en viktig årsak til at Maritain ble trukket inn i arbeidet med å lage FNs menneskerettighetserklæring.

I den politiske filosofien er Maritain mest kjent for å være opphavsmannen til begrepet «integrert humanisme». Denne humanismen er «integrert» fordi den anser mennesket for å være en helhet av materielle og åndelige dimensjoner, og fordi den betrakter mennesket som en deltaker i et fellesskap for det felles beste. I Humanisme intégral fra 1935 argumenterte Maritain for at de sekulære formene for humanisme, når det kommer til stykket, er inhumane. Den sekulære humanismen anerkjenner nemlig ikke mennesket som et åndsvesen. Når et så fundamentalt aspekt ved menneskenaturen fornektes, blir humanismen bare delvis. Maritains integrerte humanisme er en humanisme som er «åpen for det guddommelige», og søker å bringe alle delene av det og menneskelivet sammen – uten å ignorere noen av dem.

Maritains utviklet sine ideer med de totalitære strømningene i mellomkrigstidens Europa som bakteppe. Kommunismen, fascismen og nazismen hadde en destruktiv effekt på menneskerettigheter og demokrati og tok ikke ansvar for det felles beste. Maritain ble en talsmann for personalismen, en filosofisk retning som er sprunget ut av et kristent-humanistisk verdensbilde. Personalismen er et kritisk alternativ til den individualistiske og kollektivistiske menneskesyn og utgjør en tredje vei mellom liberalismen på den ene siden og de totalitære, kollektivistiske ideologiene på den andre.

Personalismen har fremhevet fellesskapenes betydning for mennesket og relasjonen til andre som den fremste kilden til personlig utvikling. Den personalistiske bevegelsen var kritisk til liberalismens frihetsbegrep. Maritain argumenterte med at frihet var realisering av den menneskelige person i tråd med dens natur, og la dermed vekt på en positiv frihet, som ikke bare gir mennesket frihet fra noe, men frihet til å realisere sitt potensial. Det var en viktig grunn til at Maritain tok til orde for omfordeling av ressurser.

Jaques Maritain var også viktig for at kristendemokrater la til grunn at formålet med den sentrale statsmakten skal være det Thomas Aquinas kalte bonum commune, eller det felles beste. Staten eller kommunen skal tjene mennesker, ikke omvendt. Det felles beste er grunnlaget for autoritet, skrev Maritain.

I de greske bystatene ble det felles beste forstått som det å søke en generell velferd for alle borgerne. Augustin og Thomas Aquinas videreutviklet grekernes tenkning, men vektla samtidig at det ultimate beste ikke kan oppnås på jorden, noe som gjenfinnes i kristendemokratenes frykt for utopisme. Da opplysningstiden kom på 1700-tallet, ble det på nytt lagt vekt på menneskelig fornuft og vitenskap. Datidens filosofer og politiske tenkere løftet fram ideer som frihet, likestilling og individuelle rettigheter. Disse ideene har formet gradvis den moderne forståelse av det felles beste. 1940-årene knyttet Jacques Maritain sammen prinsippet om det felles beste og menneskerettighetene.

«Vi elsker ikke egenskaper, vi elsker personer; av og til på grunn av deres mangler, så vel som på grunn av deres egenskaper», er et av Jacques Maritains mest berømte sitater, og vitner om den menneskeverdstanken som gikk som en rød tråd gjennom all hans tenkning. Da Maritain døde, var han verdens mest kjente katolske filosof. Hans betydning for utviklingen av menneskerettighetene og katolsk sosiallære gjorde han til en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike tenkere. Hans ideer bør fortsatt inspirere den kristendemokratiske bevegelsen, også her hjemme.

Illustrasjonsfoto hentet fra flickr.com @damn_unique