«Hvordan gikk det?» spurte Ruth Korvald sin mann da han kom hjem fra et av de mange møtene en topp-politiker må gjennomføre. «Det gikk ikke så bra. Jeg blir statsminister,» svarte mannen.

Overgangen til politikken
Det er Lars Korvald selv som har gitt denne skildringen av hvordan han fortalte sin kone at livet ble nok litt annerledes for dem i tida framover. Ikke bare var han partileder og parlamentarisk leder for sitt parti; nå skulle han også være landets statsminister. Han skulle stå i spissen for en regjering som ville ha den smaleste, parlamentariske basis noen regjering hadde hatt siden krigen, med støtte fra 38 av 150 stortingsrepresentanter.

Teksten er skrevet av Nils-Petter Enstad (f. 1953). Forfatter, bosatt i Arendal. Tidligere informasjonsmedarbeider og studieforbundsleder i KrF (1992-2004). Tidligere lokalpolitiker for KrF i Askim. Bakgrunn som journalist og offiser i Frelsesarmeen.

De hadde stått ved en liknende korsvei 12 år tidligere. Da hadde fylkeslederen i Østfold KrF, Odd Holøs, oppsøkt ham på Tomb Jordbruksskole, der han var rektor, og bedt ham stille seg til disposisjon som toppkandidat for sitt parti ved stortingsvalget i 1961. Asbjørn Solberg, som hadde vært stortingsrepresentant siden 1945, ønsket avløsning. Korvalds eget politiske engasjement fram til da var fort gjort rede for. I 1957 hadde han stått på 12. plass på stortingslista i Østfold, og til kommunevalget i 1959 hadde han skrevet noen linjer om jordbrukspolitikk til Råde KrF sin valgkampbrosjyre. Tilsynelatende var det andre som var mer naturlige til å overta etter Solberg enn ham. Hans arena var bedehuset, ikke politikken.

Likevel avviste han ikke henvendelsen tvert. I stedet tok han en ukes ferie, og reiste på fjellet, sammen med sin Ruth. Henne var han blitt kjent med på en bedehusfest mange år tidligere. Hun hadde spurt ham om han ville kjøpe lodd, og han hadde svart: «Ja, hvis jeg får følge deg hjem etter festen!» «Ja da», svarte hun, nokså sikker på at han bare tøyset med henne. Men nå, mer enn 25 år senere, fulgtes de fortsatt ad. Giftet seg gjorde de i 1943 og fem barn hadde de fått. Men denne uka på fjellet var det bare de to. Og da de kom ned fra fjellet igjen, var konklusjonen klar: «Det får gå som Gud og vennene vil!»

Nominasjonsmøtet ble holdt og både Gud og vennene fikk sagt sitt: Rektor Lars Korvald ble nominert som KrFs førstekandidat fra Østfold; det eneste østlandsfylket der KrF hadde hatt stortingsmandat siden krigen. Slik var i 1961 og slik er det fremdeles, i 2016.

På Stortinget
Da valget var gjennomført var Lars Korvald en av de 15 KrF-representantene på Løvebakken. Hele sju av dem var nye; det var i ferd med å skje et generasjonsskifte i KrF. Med 11,1 prosent av Østfold velgere i ryggen, ble Korvald representant nummer fem av Østfold-benkens åtte medlemmer. Han ble plassert i finanskomiteen og holdt sitt første innlegg i finansdebatten samme høst. Da skal Venstre-representanten Bent Røiseland ha lent seg mot sin sidemann og hvisket: – Han der skal me få høyra meir frå…

Lars Korvald var fra Mjøndalen i Nedre Eiker. Han ble født 29. april 1916. Som odelsgutt var det naturlig at han tok en agronomutdannelse. I 1943 ble han ansatt som lærer ved den kristne Tomb jordbruksskole i Råde. Etter en periode som landsinstruktør ved det som i dag heter 4H, ble han i 1952 rektor ved Tomb.
Da han sa ja til Stortinget i 1961, hadde han sett for seg én, og maksimum to perioder som politiker. Da ville han fremdeles ha en del gode arbeidsår å gi til skolen og et arbeid som betydde mye for ham. Men i 1965 ble han valgt til parlamentarisk leder for KrF. Denne posten overtok han etter Kjell Bondevik, som gikk ut av Stortinget etter 16 år. Når så Egil Aarvik, som de fleste regnet med skulle overta Bondeviks verv, ikke ble gjenvalgt i 1965, ble Lars Korvald den man pekte på.

Tydelig leder
Mens Kjell Bondevik hadde hatt en lederstil som er blitt betegnet som «kunsten å tie i utide», ga Lars Korvald klar beskjed. Var han blitt leder, var han også sjef. Dette kom overraskende på enkelte som i Bondeviks tid nok hadde tiltatt seg noen fullmakter de ikke hadde. Nå ble de inndratt.

I 1967 ble Korvald også partileder, samtidig som han fortsatt som parlamentarisk leder. Partilederen han avløste, Einar Hareide, hadde gått ut av Stortinget i 1965. De to nestlederne hans, Kåre Kristiansen og Per Høybråten, var heller ikke stortingsrepresentanter. Disse fortsatte i sine verv etter at Korvald var blitt partileder.

Som statsminister
Da Lars Korvald sto på Løvebakken 18. oktober 1972 i spissen for sin regjering var det bare gått snaut ti år siden han ble stortingsrepresentant uten noen annen politisk erfaring. Nå var han landets statsminister. Få norske politikere kan vise til en tilsvarende bratt politisk karriere.

«Den regjeringen får en bedre statsminister enn den fortjener», var John Lyngs litt malisiøse kommentar da nyheten om regjeringen Korvald ble kjent. Lyng hadde selv vært statsminister noen uker i 1963, og senere utenriksminister fra 1965 til 1970. På denne posten hadde han lært Korvald å kjenne med medlem av Stortingets utenrikskomité.

Regjeringen Korvald satt i nokså nøyaktig ett år. 16. oktober 1973 overlot han kontoret igjen til Trygve Bratteli, som han hadde mottatt det fra året før. Om Korvald uten tvil var valgets vinner i 1973, tapte han makten, mens det for Bratteli var omvendt.

Fire år senere kunne det se ut som Lars Korvald igjen skulle bli Norges statsminister. I noen timer lå det an til «borgerlig» flertall på Stortinget, med Venstres tomannsgruppe på vippen. Men så dukket det opp 50 SV-stemmer i Nordland som var blitt lagt i feil bunke, og dermed kom Hanna Kvanmo inn og Høyres siste-mandat røk.

Etter politikken
I 1981 gikk Lars Korvald ut av Stortinget etter 20 år. Han var blitt fylkesmann i Østfold, og sa selv i etterkant at Stortinget hadde han ikke savnet én dag. Han kom gjerne med oppmuntrende ord til de som hadde overtatt partiet etter ham, og var han misfornøyd med noe, holdt han det stort sett for seg selv. Da hans protesjé Kjell Magne Bondevik dannet sin første regjering, nesten på dagen 25 år etter Korvald, sto 81-åringen på Løvebakken og strålte. En sirkel var sluttet.

Da Lars Korvald ga ut sine politiske memoarer i 1982, kalte han boka «Politikk og kall». Som politisk memoarverk er den mer interessant ut fra hva den ikke forteller om, som det den faktisk forteller. Men tittelen sier noe om hvordan Lars Korvald oppfattet det å være politiker. Det var et kall – tråden tilbake til refleksjonen fra 1960 er tydelig: Det får gå som Gud og vennene vil.

Noen politisk ideolog kan man ikke kalle Lars Korvald. Hans andre bok, «Det beste jeg vet å gi videre» (1995) har undertittelen «En bok om kristne verdier».

Lars Korvald var en relativt kortvokst mann med sine 170 centimeter. Selv kunne han spøke med dette og si at han hadde forsøkt å gjøre mest mulig ut av disse centimetrene. I april 2006 ble han hyllet på sin 90-årsdag. Noen uker senere døde Ruth Korvald, og det siste man så av landets tidligere statsminister var en trist og sørgende ektemann som fulgte begravelsen fra sin rullestol. Bare to uker senere døde også han. Han hadde holdt sitt løfte til den loddselgende bedehusjenta og fulgt henne helt hjem.

Bildet hentet fra wikimedia.org

Litteratur:
Enstad, Nils-Petter: Et parti for verdier og resultater. Østfold Kristelig Folkeparti gjennom 70 år (Sarpsborg, 2015)
Korvald, Lars: Politikk og kall. Lars Korvald memoarer i samarbeid med Per Øyvind Heradstveit (Stavanger, 1982)
Korvald, Lars, i samarbeid med Aud Kvalbein: Det beste jeg vet å gi videre. En bok om kristne verdier (Oslo, 1995)

Tidligere utgivelser av Nils-Petter Enstad:

• Sverd eller kors? Kristningen av Norge som politisk prosess fra Håkon den gode til Olav Kyrre (2008)
• Imilla seg og himlen. En vandring i Alf Prøysens religiøse landskap (2010)
• Vårherres sporhunder. Fortellinger fra Frelsesarmeens ettersøkelsesarbeid (2012)
• Sommeren som endret Norge. Om John Lyngs regjeringsdannelse i 1963 (2013)
• Et parti for verdier og resultater. Østfold Kristelig Folkeparti gjennom 70 år (2015)
• Jeg som er ringest blant ringe. Johan Halmrast – mannen, forfatterskapet og salmen (2016)