De små valgene er summen av  våre liv

De små valgene er summen av våre liv

Akkurat for meg passer det best å ….Akkurat i vår familie måtte vi …. Jeg vet jeg burde ha sagt noe, men det var for vanskelig. Osv osv

Noen som kjenner seg igjen? Jeg gjør. I dette perspektivet vil jeg skrive noe om familie- og likestillingspolitikk. Er det nødvendigvis slik at de to begrepene henger sammen?!  Ja, de i høyeste grad gjør det. Familieforskning tyder klart på at likestilte par/ektepar scorer aller høyest på fornøydhet i parforholdet. Forskerne peker på at grunnen kan være at begge kjenner den andres hverdag både hjemme og ute, og det fører til økt forståelse og raushet. Bedre for foreldre og bedre for barn, og i sum bedre for samfunnet.

Torbjørg Aalborg

Torbjørg Aalborg er Direktør i Hovedorganisasjonen Virke og var sekretariatsleder for KrFs stortingsgruppe under Bondevik 1 og 2.

Men vi kan ikke oppmuntre til likestilling i hjemmet og på arbeidsplassen ut fra et rent nytte -perspektiv. Det er rett og slett rett og riktig at kvinner og menn tar selvstendige, gode valg til beste for seg selv, barna sine, partneren sin og storsamfunnet. I et kristendemokratisk perspektiv handler dette om menneskeverd, grunnleggende respekt og troen på at det er verdier som er gode for oss som helhet.

Det sies at blåfeminismen er på fremmarsj. Jeg er slett ikke sikker på at blåfeminismen som ideologi er det, til det er tankesettet for magert og lite gjennomtenkt. Men holdningene og atferden de representerer er nok på kraftig fremgang. Blåfeminismen passer godt inn i et individualistisk samfunn, der egen lykke og tilfredshet er viktigere enn alt annet .

Mellom denne egosentriske og lite solidariske ” feminismen” og den såkalte statsfeminismen balanserer den kristendemokratiske feminismen. Vi bekjenner oss verken til en ekstrem liberalisme der enhver er sin egen lykkes smed, eller til at staten vet best hva som er best for deg til enhver tid.

Kristendemokratiet representerer en dyp forståelse av at mennesket har evnen og plikten til selvstendige refleksjoner og valg. Samtidig er det viktig å erkjenne at vi alle er en del av et samfunn – en struktur – som preger oss og fanger oss. MEN som vi også har en rett og plikt til å være med å forme. Også familiepolitikken.

Et eksempel til utfordring – navn
For flere år siden holdt jeg et foredrag om likestillingspolitikk i KrFU. Som et eksempel på at vi er fanget inn i mønstre og tankebaner utfordret jeg de unge politikerne (som jeg har stor respekt for og som jeg (nesten) alltid heier på) til å tenke på hvorfor det er så lett for mange kvinner å gi avkall på sitt eget etternavn når de gifter seg? Navneloven er helt klar: kvinner og menn må velge etternavn på lik linje når de gifter seg. Jeg fikk masse negative og til dels sinte reaksjoner på denne lille delen av mitt foredrag. Ja jeg møtte tom en tilhører på gata noen måneder senere som anklaget meg for å svekke gode ekteskapstradisjoner – og dermed ekteskapet – ved å oppfordre til å tenke grundigere gjennom navnevalget. Sterke reaksjoner er gull verdt for en foredragsholder, da vet du at du har truffet en nerve.

Så jeg spør igjen: hvorfor er det så mye lettere for kvinner enn for menn å gi avkall på noe av sin identitet? Tradisjon? Tja, men navnetradisjoner skifter. Det har vært mange ulike navnetradisjoner gjennom tidene. I vår tid handler dette om et synlig tegn på en ubalanse mellom kjønnene. Synes du at dette med navn i et likestillingsperspektiv er et søkt eksempel? Jeg godtar det hvis du som mann synes det er helt ok å bytte navn, og hvis du som kvinne synes det er helt naturlig å forvente at din kommende ektemann vurderer ditt navn like grundig som å beholde sitt eget.

Jeg har brukt eksempelet fordi det med enkelhet og tydelighet peker på ett dilemma vi står i når vi velger. Og jeg vil presisere: vi står i større dilemmaer enn dette. Og selvfølgelig er det ikke galt at en kvinne tar sin manns navn når hun gifter seg. Men summen av kvinner som tar dette valget er stor, og da har vi med et mønster å gjøre, som igjen blir en del av vårt samfunns kultur – og som i neste runde preger oss når vi velger. Nok om navn!

Og jeg kommer ikke forbi kontantstøtten
Jeg synes kontantstøtten er en flott ordning; hvis den brukes av flere fedre. Hvis ikke bidrar den til å sementere kjønnsroller en del av oss gjerne ser på museum. I dag bidrar dessverre kontantstøtten – sammen med andre ting – til å opprettholde stereotype kjønnsroller. Så dette er en kraftig oppfordring til kristendemokratiske fedre: benytt dere av kontantstøtten! Og til kristendemokratiske mødre: hold fast i det betalte yrkeslivet og slipp pappaen til!
Det er mer ”lov” for småbarnsmødre, enn for småbarnsfedre, å si at de ”selv” vil være sammen med barna sine når de er små. Hvorfor det?! Et poeng som ofte blir glemt i denne sammenhengen som jeg synes det er nyttig å minne om er at vi alle har et ansvar for forsørge oss selv og familien vår, det er ikke kun fedre som skal føle på det presset.

Vold mot kvinner
Jeg sitter i den nasjonale styringsgruppen for aksjonen Stopp vold mot kvinner. Vold i familien og andre nære relasjoner er dessverre utbredt, og veldig skadelig for de som rammes. Jeg vil ikke påta meg å utvikle en egen kristendemokratisk ideologi på tematikken vold mot kvinner (!). Men jeg håper og tror at mennesker /kristendemokrater som er særlig opptatt av å verne om menneskeverdet, tar et særlig samfunnsmessig og personlig ansvar for å forhindre vold, og å støtte voldsofre og overgripere.

Er det klokt å politisere familielivet? 
Uansett starter vi ikke på bar bakke. KrF har vært den fremste pådriveren for en offensiv familiepolitikk. Det har også vært vanlig å kritisere andre partier for ikke å ha en familiepolitikk. Personlig mener jeg det er klokt utforme en dynamisk familiepolitikk. Ut fra en erkjennelse av at heller ikke familien lever i et vakuum, må vi som samfunn stadig vurdere familiepolitiske virkemidler. Kontantstøtten, pappaperm og barnehagepolitikk er kun virkemidler i en familiepolitikk. Grunntanken om gjensidig respekt og ansvar for eget og andres liv må alltid være fundamentet. Mange av tiltakene som jeg som kristendemokrat mener er gode, vil både høyre- og venstresiden i norsk politikk være enige i. Men de vil sannsynligvis støtte ulike deler av en kristendemokratisk familiepolitikk. Og begrunnelsene vil ofte være ulike