Europa i brytningstid

Europa i brytningstid

De aller fleste som leser dette har aldri opplevd krig. En god del av oss er til og med født etter den kalde krigen, og har da heller aldri levd i frykt for krig. Vi har heller aldri opplevd den ødeleggende kraften i ekstreme og voldelige ideologier.

Maria Moe

Maria Moe er internasjonal leder i KrFU og jusstudent ved Universitetet i Oslo

Dette bildet er i endring. Viktigst er et Midtøsten i oppløsning, der krisen i Syria fører til umenneskelige lidelser og millioner av mennesker på flukt. Nøden banker på Europas grenser, og setter vår alles menneskelighet på prøve. Når dette kombineres med problemer innad på kontinentet som svakere økonomi, gjeldskrise og mindre tro på europeisk samarbeid, gjør at vi står overfor en brytningstid – og et kontinent i endring.

De fire krisene

Den nederlandske forskeren Rem Korteweg ved London-baserte Center for European Reform mener det kreves europeiske løsninger på fire store kriser dersom samarbeidet skal bestå: Hellas-krisen, flyktningkrisen, Russland-Ukraina-konflikten og faren for at Storbritannia melder seg ut av EU.

Disse fire krisene henger tett sammen, og trenger en felles løsning. Får man ikke Hellas på bena igjen, vil grekernes evne til å håndtere alle flyktningene som kommer over Egeerhavet bli enda dårligere. Mislykkes Hellas, vil det gi EU-skeptikerne i Storbritannia vann på mølla i kampen for å få britene ut.

Resultatet er at det europeiske samarbeidet slår sprekker. Og selv om Norge ikke er fullstendig integrert i dette samarbeidet, er vi likevel såpass involvert at utviklingen på kontinentet påvirker oss kraftig. Spørsmålet er hvilken rolle vi kristendemokrater skal ha i dette.

Et tilbakeblikk

Da Europa lå i ruiner etter andre verdenskrig ble kristendemokratiske partier dominerende på kontinentet. Appellen sprang ut av partienes tvil på at politikken kunne skape det perfekte samfunn, eller burde omfatte hele menneske- og samfunnslivet. I de fleste europeiske land ledet de kristendemokratiske partiene an i gjenoppbyggingen etter krigen. Kristendemokratene sto fremst i arbeidet med europeisk integrasjon i de viktige etterkrigsårene – en integrasjon som sikret et kontinent uten grenser, og med fri flyt av varer, tjenester og kapital og – ikke minst – fred. Innlemmingen av stadig nye land, særlig fra tidligere diktaturer, sikret økonomisk vekst og grunnleggende rettigheter til millioner av mennesker. Det europeiske samarbeidet er på den måten ikke bare det største fredsprosjektet i moderne historie. Det er også preget av en grunnleggende solidarisk tankegang.

Kristendemokratiets vekst kan sies å ha vært en reaksjon på ytterste venstre og høyre fløy. Dette kombinert med mistillit til de gamle konservative partiene åpnet opp for kristendemokratiet som en tredje vei. Og resultatet? At kristendemokratiske partier ble samfunnsarkitekter i gjenoppbyggelsen av et splittet og ødelagt kontinent. Våre ideologiske meningsfeller bygde samfunn, samfunn der freden har blitt bevart.

Når grunnmuren slår sprekker

Når Storbritannia truer med å forlate dette samarbeidet slår deler av grunnmuren sprekker. Dette er til tross for at Storbritannia bare har vært med siden 70-tallet og har et noe anstrengt forhold til samarbeidet. En av grunnpilarene i det europeiske samarbeidet er å få nettopp tidligere uvenner til å jobbe sammen.

Samtidig vokser det frem partier som representerer tilnærmet ekstreme høyre og venstre, som profiterer på usikkerhet og et splittet kontinent. Man ser det både i Ungarn med Fidesz, i Storbritannia med UKIP og i Frankrike med Front National. Dette er partier som ikke har løsninger på hvordan man faktisk skal takle de utfordringene landene står overfor, men i stor grad drives av å skape irrasjonell frykt. Dette skjer ikke på andre siden av verden. Det er selvfølgelig ikke greit når det skjer utenfor vårt nabolag – men vi er vant til at de ekstreme ideene er langt fra oss. Nå er disse ideologiske strømningene bare en kort flytur unna. De utvikler seg i et ukontrollert rom, der vi ikke har innsyn eller kan forhindre det. Heldigvis er ikke de tilnærmet ekstreme ideologiene i avgjørende posisjoner enda. Men veksten er likevel bekymringsfull.

På den andre siden er det ikke lenger kristendemokratene som er samfunnsarkitekter. Den oppgaven har gått til politiske og ideologiske grupper vi ikke er en del av. Spørsmålet vi står igjen med er hvilket samfunn vi vil bygge – og hvilket kontinent vi ønsker.

Nestekjærlighet og subsidiaritet

I KrFU pleier vi å fronte en nestekjærlighet som ikke stopper ved svenskegrensa. Men ironisk nok har denne norske kristendemokratiske tradisjonen en tendens til å ha en solidaritetstanke som hopper rett fra svenskegrensa og til Afrika sør for Sahara. Det er for så vidt ikke noe galt i det – men det er et tankekors at vi har neglisjert viktigheten av det solidaritetsprosjektet det europeiske samarbeidet faktisk er.

Europa er vår og blir viktigste samarbeidspartner. Ikke bare økonomisk, men også i kulturell forstand. De samfunnsverdiene og menneskesynet vi så stolt løfter frem, er i stor grad utspring av vår europeiske tradisjon. Dette er under press og i forandring. Utfordringene kontinentet og samarbeidet står overfor kan ikke løses av ett land alene. Subsidiaritetsprinsippet – ideen om fordeling av makt mellom små og store fellesskap, der avgjørelser tas på lavest mulig hensiktsmessig nivå – tilsier en løsning der man står samlet på tvers av landegrenser for å løse slike utfordringer. Dette fordrer et samlet politisk samfunn.

Europa trenger kristendemokrater

Et Europa uten samarbeid vil sette de grunnleggende verdier som vi har bygget vår utvikling på siden slutten av andre verdenskrig på spill. Vi må fortsette å jobbe for et åpent og inkluderende Europa. For å sikre dette, må kristendemokrater være tilstede i debatten og der avgjørelser blir tatt. Slik kan man sikre en trygg fremtid og beholde grunnleggende verdier som solidaritet og likebehandling av alle borgere på kontinentet. Samtidig kan det sikre en human løsning på de hundretusenvis av flyktningene som ankommer kontinentet i flukt fra krig og elendighet, og på lang sikt: et bærekraftig kontinent.

 

Bilde er hentet fra flickr.com