I sci-fi filmen «Back to the future 2» fra 1989 reiser Marty McFly og den gale professoren Dr. Emmett Brown i en tidsmaskin til fremtidsåret 2015. Der møter de mennesker i klær med pastellfarger som skater på svevebrett og kjører i flyvende biler.

Andreas Skulstad er medredaktør for kristendemokratisk.no, studerer samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo og er nestleder i Akershus KrF.

Fristelsen til å hovere over feilslåtte spådommer i retrospekt forsvinner raskt med erkjennelsen av at vi gjør det samme i dag. Forskjellen er bare at i stedet for å lage filmer om antakelser om teknologier i fremtiden, bruker vi dem som utgangspunkt for å utforme politikk. Vi kan risikere at elbilen blir vår tids spådom om den flyvende bilen.

Fremtidens biler er grønne
Med sine 36 prosent av de samlede utslippene i ikke-kvotepliktig sektor er veitrafikken den sektoren med høyest utslipp (Grønn skattekommisjon 2015: kap. 6.2.1.2). For å få gjennomført det grønne skiftet må utslippene i denne sektoren ned, blant annet ved en fornyelse av bilparken. Dette har ført til en kraftig elbilsubsidiering som i 2015 utgjorde til sammen 4 milliarder kroner (ibid. kap. 6.3.4.4), og inkluderer fritak for moms og engangsavgiften, og redusert årsavgift og fordelsbeskatning. I tillegg unndras de veibruksavgiften siden denne ilegges drivstoffet, får passere gratis i bomstasjonene og får en rekke andre fordeler som for eksempel tilgang til kollektivtrafikkfeltene og gratis parkering.

Elbilsubsidiene skal både bidra til å senke utslippene fra veisektoren på kort sikt, og bidra til å stimulere til økt forskning og utvikling på ny grønn teknologi på lang sikt. Klimakrisen er et resultat av en markedssvikt der forurenserne påfører samfunnet en ekstern kostnad de ikke tar hensyn til selv. Dette fører til for lav etterspørsel etter teknologi som ikke forurenser og derfor også for lite forskning på denne typen teknologi. Problemet er ikke at denne markedssvikten forsøkes å rettes opp i, men derimot at elbilen blir favorisert foran andre typer teknologier.

Overinvestering i elbiler
Engangsavgiften har blitt innrettet slik at en ordinær bil med en svært effektiv forbrenningsmotor kan få en høyere avgift enn en hybridbil, selv om utslippene er like (ibid. kap. 6.3.8.5). Vi kunne altså oppnådd de samme kortsiktige utslippskuttene i sektoren til en lavere pris. Begrunnelsen for en slik politikk må altså være hensynet til å bidra til å stimulere til forskning og utvikling, men det er her vi kan gå i fella.

4 milliarder i subsidier gir store utslag, det merker i hvert fall Tesla som har Norge som sitt nest største marked etter USA. Subsidiene til nullutslippsbiler har nesten utelukkende gått til å stimulere utviklingen av batteridrevne elbiler, til tross for at det langt i fra er sikkert at denne teknologien vil være konkurransedyktig på sikt. Toyota, som er en av verdens største bilprodusenter, har ingen tro på at elbilene er fremtidsteknologien og lanserer i stedet en større satsning på hydrogenbiler. Skattebetalerne risikerer altså å bruke 4 mrd på å subsidiere utviklingen av en teknologi som på sikt kan bli utkonkurrert.

Alle brukte penger har en alternativ nytte. For eksempel tilsvarer ett års elbilsubsidiering nesten halvparten av det det koster å bygge ny t-banelinje til Fornebu. Bare i Oslo-området står kollektivtrafikken overfor store nødvendige investeringer, det er ikke unaturlig å tenke at byggingen av for eksempel en ny t-banetunell gjennom sentrum vil ta lenger tid fordi en del av pengene til miljøformål er bundet opp til elbilsubsidier. Vi vet at omstillingen til det utslippsfrie samfunnet kommer til å bli svært dyrt, dersom det skal foregå på den raskeste og mest skånsomme måten må politikere bli langt flinkere til å prioritere de tiltakene som gir høyest mulig utslippskutt per krone.

Insentivordninger med miljøeffekt
Dersom utslippene i veitrafikksektoren skal ned holder det ikke bare å fornye bilparken, den vil fortsatt ha store indirekte utslipp i form av produksjon og transport av bilene, og energiproduksjonen (Aftenposten mener at 70 prosent av strømforbruket i Norge kommer fra kull, gass og atomkraft i Europa). Kollektivtrafikk har også mindre eksterne kostnader per person knyttet til køkjøring, lokal luft- og støyforurensning og ulykker enn biltrafikken. Vi må altså flytte folk fra bilbruk og over til kollektivtrafikk, da må det legges mye penger på bordet for å gjøre tilbudet billigere, bedre og mer tilgjengelig, samtidig som bilbruk generelt må gjøres dyrere.

Den grønne skattekommisjonen har foreslått en mer moderat subsidiering av nullutslippsbiler der de både ilegges engangs- og årsavgiften og får avviklet momsfritaket. På grunn av miljødifferensieringen i engangs- og årsavgiften og at de ikke ilegges veibruksavgift vil de fortsatt ha et vesentlig lavere avgiftsnivå enn diesel- og bensinbiler. I tillegg foreslår utredningen en direkte støtte til kjøp av nullutslippsbiler med en annonsert nedtrapping i noen år til. Det vil fortsatt lønne seg økonomisk å velge elbil, men det vil bli frigjort midler som kan brukes på andre områder der de har større effekt.

Å stimulere til økt forskning og utvikling av grønn teknologi kan gjøres på en langt billigere og mer effektiv måte. I stedet for å subsidiere nullutslippsbilene i like stor grad kunne staten gjort det dyrere å bruke biler med høye utslipp ved å øke CO2-avgiften. Da ville staten fått inntekter i stedet for utgifter på å øke etterspørselen etter grønn teknologi, som den deretter kunne brukt på miljøformål.

Hadde «Back to the future» rett allikevel?
Når sant skal sies kan det hende at skaperne av «Back to the future» hadde litt rett allikevel. Selv om flyvende biler ikke var allemannseie i fjor, har utviklingen av denne teknologien kommet ganske langt og kan være rett rundt hjørnet. Dronetaxier er en annen teknologi litt i den samme gaten som flyvende biler, som har kommet langt i utviklingsprosessen og som kanskje blir et vanlig fremkomstmiddelet i fremtiden. Altså spådde filmskaperne muligens riktig allikevel, men bommet bare på årstall.

Poenget er at vi på forhånd ikke kan vite om en teknologi vil vinne frem eller ikke. Det kan godt hende at vi kjører i batteridrevne biler i fremtiden, men det kan likeså godt hende at vi kjører i hydrogenbiler, eller dronetaxier, eller en eller annen ny teknologi vi ikke vet hva er enda. Å se inn i glasskulen og spå fremtidens teknologi kan være artig på film, men det burde ikke danne grunnlaget for den økonomiske politikken.

Bildet er hentet fra wikimedia.org