Ja til felles ekteskapslov
I denne teksten vil jeg vise hvordan man ut i fra kristendemokratisk ideologi kan si ja til at likekjønnede par skal kunne gifte seg.
Debatten om den nye ekteskapsloven som trådte i kraft 1. Januar 2009 var kaotisk på flere måter. Hovedgrunnen var at Stoltenberg 2-regjeringen la opp til en rekke endringer i ekteskapsloven, barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven samtidig.
Hanne Marie Iaursulëiel Pedersen-Eriksen er 1. nestleder i Buskerud KrF og teologistudent ved Det teologiske Menighetsfakultet
Sammensuriet av argumenter og ulike temaer i debatten har ført til et ”enten er du med oss, eller så er du mot oss”- mentalitet som igjen har resultert i en grov polarisering i den norske debatten Jeg mener at kristendemokrater på mange måter har falt i denne fellen, noe som gjør at argumentene knyttet til selve ekteskapsinngåelsen mellom likekjønnede par, ikke er linket til primærargumenter basert på kristendemokratisk ideologi. Her har sekundærargumenter vært knyttet opp mot barneloven, adopsjonsloven og bioteknologiloven. Debatten har dreid seg rundt barns rettigheter.
Tema og avgrensing
I denne teksten vil jeg vise hvordan man ut i fra kristendemokratisk ideologi kan si ja til at likekjønnede par skal kunne gifte seg. Debattene om blant annet adopsjon, surrogati, sæd- og eggdonasjon mener jeg må debatteres på eget grunnlag og blir ikke berørt her.
Kristendemokratisk ideologi
Kristendemokratiet har en sterk verdiorientering som ikke tar utgangspunkt i systemet, men i mennesker og verdier.[1] Det kristne menneskesynet innebærer en forståelse av at alle mennesker har en unik verdi som ingen har rett til å krenke, og vi er skapt til å leve i fellesskap. Prinsippet om fellesskap er at mennesket utvikler og realiserer seg selv sammen med andre mennesker, og fellesskapet må romme det mangfoldet som finnes av ulike mennesker. Videre innebærer den kristne nestekjærligheten en radikal grunnholdning for hvordan vi som medmennesker skal møte hverandre.[2] Dette har store konsekvenser for prinsippet om menneskeverdet hvor en kristendemokrat er forpliktet til å arbeide for likeverd, likestilling og realisering av menneskerettigheter for alle mennesker.
Hva slags konsekvenser har dette for en holdning til en ekteskapslov som også innbefatter likekjønnede par?
Ekteskapets rammer
I forhistoriske tider ble ekteskapet sett på som en ramme for samliv mellom mann og kvinne, orienter mot ektefellenes gjensidige hjelp og støtte, samt mot fødsel og oppdragelse av barn. Ekteskapet som samfunnsordning i dag har forandret seg på mange måter: I følge Store norske leksikon er ekteskap eller giftemål ”en samfunnsordning som legaliserer samlivet mellom voksne personer, gir juridiske rettigheter til barn og danner en regulerende ramme om familielivet”. [3] Hovedprinsippet er at to, likestilte personer over 18 år (16 år hvis samtykke fra foreldre er gitt) kan gifte seg, med påfølgende rettigheter et ekteskap innebærer.[4] Ekteskap som en samfunnsordning er populær i Norge: I 2013 ble det inngått 23 400 ekteskap som ligger på gjennomsnittet fra 2001-2010. [5]
Ekteskap for to
Partnerskapsloven gav absolutt et viktig juridisk gjennombrudd for homofiles rettigheter, men viste seg å være en ordning som diskriminerte og ikke var juridisk holdbar. Det ble rett og slett en annenrangs form for ekteskap noe som også ble pekt på i høyesterett i Vermont i år 2000. [6] Mangfoldet i samfunnet blir begrenset ved at likekjønnede par blir nedgradert i forhold til heterofile par.
Om to mennesker av samme kjønn ønsker å dele livet sitt sammen og legalisere samlivet sitt, kan jeg ikke se hvorfor en kristendemokrat kan si nei til dette. Ved å si at alle mennesker er skapt forskjellig, mener kristendemokratiet at vi har fått en stor frihet til å velge hvordan vi vil leve våre liv. Vi skal være likeverdige deltakere uten at staten griper inn med begrensing av mangfoldet. [7]
Trosfriheten
En annen side ved dette temaet, som jeg ønsker å si noe kort om helt til slutt, er trossamfunnenes rolle og religionsfrihet. Kristendemokratiet legger vekt på at tro er en viktig del av det å være menneske og at religionen har en naturlig plass i det offentlige rom. Det er derfor riktig og viktig at vigslere tilknyttet et registrert trossamfunn med vigselsrett, har mulighet til å selv bestemme hvem de ønsker skal falle inn under ordningen. Denne muligheten blir i dag gitt gjennom § 13 i Lov om ekteskap[8], men må fortsettes å holdes høyt siden den til stadighet blir bragt på banen i samfunnsdebatten.
[1] ”Den tredje vei – kristendemokrati på norsk.” Erik Lunde, september 2014
[2] Kristelig Folkeparti politisk program 2013-2017
[3] https://snl.no/ekteskap
[4] http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1991-07-04-47
[5] https://ssb.no/ekteskap
[6] ”Partnerskapsloven, en parentes” Dag Øistein Endsjø, Dagbladet 7. februar 2004.
[7] Kristelig Folkeparti politisk program 2013-2017
[8] http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1991-07-04-47
Bildet er hentet fra wikimedia.org
Kristendemokratiet baseres på et kristent menneskesyn (kilde: http://www.krf.no/ikbViewer/page/krf/politikk/kristendemokratisk-ideologi). Ordet “kristent” forstår jeg som det å følge Jesus. Vil et kristent menneskesyn (som kristendemokratiet bygger på) da omhandle hele eller deler av det synet som Jesus har på mennesket?
Jeg tror vi alle er enige om at et kristent menneskesyn inneholder både likeverd og nestekjærlighet, men disse tingene kan vel også andre menneskesyn inneholde uten å kalles kristent? Handler ikke synet på mennesket fra en kristen kontekst også om noe mer, nemlig at alle mennesker er adskilt fra Gud (pga synd)? Lærer vi ikke også dette synet på mennesker fra Jesus – som også er grunnen til at menneskene trenger Jesus?
Mener ikke med dette å si at kristen politikk skal være en forkynnelsesplatform, men poenget er at et kristent menneskesyn bør bygge på et kristent grunnlag, noe vi finner i Bibelen.
Derfor undres jeg over at forfatter av innlegget tar utgangspunkt i Store Norske Leksikon som grunnlag for å definere ekteskapet i vår tid, og samtidig hevder at ekteskapet basert på et forhold mellom kun mann og kvinne er forhistorisk. I en verdslig kontekst stemmer nok dette, men i en kristen kontekst vil jeg hevde at dette ikke stemmer.
Ut fra en kristen kontekst mener jeg det derfor vil være problematisk å definere rammene for ekteskapet som noe annet enn mellom mann og kvinne.
En vigselrett i kristen sammenheng hvor vigsler selv avgjør om man vil vigsle likekjønnede eller ikke skaper for det første en kirke uten et klart syn om saken, og samtidig splittelse, og ikke enhet (slik det er oppfordret til), blant kristne.
Hvorfor skal en kristen politikk da være tilhenger av en vigselsform som vil være ødeleggende for den kristne kirke (i dette ligger også menigheter og kristne utenfor Den Norske Kirke)?
Hanne Marie Pedersen-Eriksen skiller mellom primærargumenter som handler om selve ekteskapsinngåelsen og sekundær-argumenter som omhandler barns rettigheter. Hun
velger å ikke ta opp til debatt det hun kaller ”sekundærargumenter”. Dermed slipper hun å diskutere de viktigste argumentene mot den nye ekteskapsloven. Det var nettopp disse argumentene som var av de viktigste grunnene for den nye ekteskapsloven. Partnerskapsloven ga likekjønnede par anledning til å leve sammen i juridisk ordnede forhold. Den ga imidlertid ikke de samme rettigheter når det gjaldt adopsjon, sæd- og eggdonasjon, etc. etc. Likekjønnede par følte seg derfor diskriminert i forhold til heterofile par.
Det er riktig at partnerskapsloven ikke fullt ut likestilte homofile og heterofile par. Det gjør heller ikke naturen. Heterofile par kan normalt føde barn ved egen hjelp, mens likekjønnede par ikke kan det. ”Deres” barn får ikke ”så langt det er mulig, rett til å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.” slik det står i FNs barnekonvensjon, artikkel 7.
Det er enkelt å argumentere for en sak når en ser bort fra de sterkeste motargumentene. Dessuten er det tvilsomt å snakke om diskriminering når man sammenligner to ordninger som er forskjellige, også fra naturens side.
Gjesten og Torry: Takk for kommentar på mitt innlegg.
Først er det viktig å ha for seg at en kristendemokrat ønsker å lage et samfunn hvor man kan leve uansett tro og livssyn. En kristendemokrat tror ikke på et teokratisk styresett hvor den politiske makten er tillagt en dud og i praksis utøves av presteskapet. De aller fleste kristne samfunn tar også klart avstand fra et slikt styresett! Det er kirken og andre kristne trossamfunn som selv skal forvalte synet på synd og frelse og det skal være frivillig som norsk statsborger om man ønsker å være medlem av disse. Kirken har sin definisjon av ekteskapet, mens samfunnet som helhet har et som først og fremst skal gi to mennesker som ønsker å dele livet sammen bestemte juridiske rettigheter.
Som kristendemokrat ønsker vi et samfunn bygget på bestemte kristne verdier som vi også finner i en humanistisk tankegang! Disse blir en tolkningsnøkkel inn i dagsaktuelle problemstillinger i et multikulturelt og flerreligiøstsamfunn. Homofile par som ønsker å gå inn i et livslangt forhold ønsker seg juridiske rettigheter på lik linje med heterofile par. Det eneste forskjellen på disse to er at et heterofilt par kan få barn ved at de består av to ulike kjønn, noe det andre par ikke gjør og dermed ikke kan få barn. Dette tar ikke bort grunnlaget for bestemte juridiske rettigheter!
Jeg hopper ikke bukk over barne-problematikken ved å ikke ta opp sekundærargumentene. Det er to helt ulike problemstillinger, som fint kan diskuteres på ulike nivå. Man kunne utvide ekteskapsloven til å omhandle likekjønnede par, uten å endre barneloven, bioteknologiloven og adopsjonsloven. Det er også det jeg mener burde vært gjort i starten! På den måten kunne de tre andre lovene blitt diskutert på eget grunnlag etterpå, og dermed fått en mye mer rettferdig og riktig debatt for alle involverte.
Jeg er enig med Hanne Marie i at man kunne ha endret bare
ekteskapsloven og ikke de andre lovene, barnelov og adopsjonslov etc. Det hadde tatt bort de verste ulempene ved lovendringene.
Den prosessen som ble valgt var nok vel gjennomtenkt. Man
skulle gi likekjønnede par betydelige juridiske gevinster, ikke bare en navneendring fra partnerskap til ekteskap.
Hadde man valgt hennes modell, ville det blitt enda vanskeligere å hindre endringene av barnelov og adopsjonslov i ettertid. Folk ville ha spurt: Hvorfor skal noen ekteskap (heterofile) ha rettigheter som andre ekteskap (likekjønnede) ikke har? Da ville det vært enda vanskeligere å forstå at dette ikke er diskriminering. Alt ville jo ha dreiet seg om rettigheter i et ekteskap.
At et heterofilt ekteskap er forskjellig fra et likekjønnet ligger i det faktum at det gir barna deres anledning til å kjenne sine biologiske foreldre og få omsorg fra dem. Å kjenne sine biologiske røtter er av stor verdi; noe man ikke bør frarøve et barn allerede før det er født. Det er diskriminering, og det foregår i utstrakt grad i dag. I mange tilfelle er dette en følge av de lovendringene som er nevnt ovenfor, og som er vedtatt av et flertall av våre folkevalgte politikere.
Jeg tror jeg forstår hvor de prinsipielle tankene til Pedersen-Eriksen kommer fra. Jeg tror også jeg kan forstå intensjonen med standpunktet for å politisk sett sidestille ekteskap mellom mann og kvinne og ekteskap mellom to av samme kjønn. Men her er likevel noen solide brister, hvis man bruker nøkkelen for sammenhengen mellom vårt verdigrunnlag, vår ideologi og standpunkt i konkrete politiske saker. Om man går bakover fra konkret politisk standpunkt (i dette tilfellet en ekteskapslov som inkluderer ekteskap for likekjønnede) og til den kristendemokratiske ideologien, så vil en del argumenter stemme for Pedersen-Eriksen. Respekten for mangfold, trosfrihet, og flere ting som kristendemokratiet er opptatt av og legger vekt på, kan absolutt gi en forståelse for at enkelte par bør få rom til å velge annerledes enn det som har vært en klassisk praksis for ekteskap verden over. Men den kristendemokratiske ideologien inneholder mer enn det. Den inneholder et sett av verdier som har en kilde, et ankerfeste, i oppfatningen av de kristne grunnverdiene er et godt fundament å bygge samfunnet på. En del av disse grunnverdiene er ordninger som er lagt inn i skaperverket som gode for mennesket. Dersom man velger å se bort fra disse sammenhengene i denne saken mener jeg man er på vei mot et samfunn som tydelig legger mer vekt på individets rettigheter enn på fellesskapet. Det er også et steg i retning av en postmoderne måte å forholde seg til kristne verdier på; hva som enn er rett for individet, det skal samfunnet støtte opp under og legge til rette for. Dette minner meg mer om ideologien i enkelte andre politiske partier (med mer eksplisitt liberal forankring) i Norge enn om Kristelig Folkeparti sin ideologi.
Jeg mener også det er umulig å gjøre slik Pedersen-Eriksen ønsker i sin artikkel, nemlig å unnlate å diskutere hvilke omkringliggende konsekvenser og implikasjoner ekteskapsloven har (det hun kaller sekundærargumenter). Det er nemlig en ubrytelig sammenheng mellom samliv mellom to voksne, barn og etterslekt, og andre grenseflater mot et ekteskap. Dette blir nærmest som å drøfte skaperverket på prinsipielt grunnlag, uten å forholde seg til ordningene og realitetene i skaperverket. Hun er selv inne på; at “det kristne menneskesynet innebærer at alle mennesker har en unik verdi som ingen har rett til å krenke, og vi er skapt til å leve i fellesskap”. Problemet er at et slikt prinsipielt standpunkt som forfektes her har nærmest bare fokus på den delen som handler om det individuelle, og lite på fellesskapet. De naturlige ordningene vi finner i skaperverket er i stor grad ment nettopp for å strukturere fellesskapet, i dette tilfellet fellesskapet i mellom et voksent par bestående av en fra hvert kjønn, samt familie, barn, og videre utover. Slik sett bærer det galt av sted om man forsøker å skille disse spørsmålene fra hverandre.
En av de mest alvorlige bristene i argumentasjonen for en ekteskapslov som gir likekjønnede par rett til å gifte seg, er at i praksis i dag, så hindrer ekteskapsloven ingen i å leve sammen, også i ordnede former støttet av formelle kontrakter. Man kan like det eller ikke, men det er stort sett allment akseptert at mennesker lever sammen uten å være gift. Å presse inn retten for likekjønnede par i en felles ekteskapslov med heterofile par oppfatter jeg derfor er tett knyttet sammen med et ideologisk ønske om å prinsipielt likestille noe som fra skaperverkets side ikke er likestilt i realiteten.
Vi må huske på at det lovverket vi bygger, det former også samfunnet. Dersom vi ønsker et samfunn med en ny definisjon av hva et ekteskap og en familie er, så er den nye ekteskapsloven riktig vei å gå. Men dersom vi ønsker å bygge samfunnet ut fra det ordningene i skaperverket legger opp til som godt for menneskene, og om vi ønsker å ta vare på den klassiske (og stort sett tidløse og verdensomspennende) oppfatningen av hva et ekteskap og en familie er, så er den nye ekteskapsloven et solid steg i feil retning.