Verken Jonas Gahr Støre eller noen andre troende politikere fortjener mistenkeliggjøring for sin religiøse overbevisning. 

I Vårt land 23. september gjør Sissel Benneche Osvold og Åse Kleveland det til et problem at Ap-leder Jonas Gahr Støres har en kristen tro.

Erik Lunde er leder for Kristendemokratisk Forum

”Kristen-Jonas må stoppes,” skrev Osvold på sin Facebook-side i forbindelse med Ap-lederens åpning for å beholde kontantstøtte for ettåringer. ”Jeg kan ikke huske at ledere i Ap har erklært seg som så aktivt religiøse i min levetid,” utdypet hun til Vårt Land. Kleveland frykter øyensynlig at Støre vil misbruke troen i politikken: ”Jeg håper at man vil greie å skille mellom politikk og religion,” kommenterte hun til samme avis.

Angrepet på Jonas Gahr Støre er et nærmest parodisk eksempel på berøringsangst for religion. Seksiåtterne klarer ikke å forestille seg at tro kan ha noen legitimt plass i politikken eller det offentlige rom. De lever i forestillingen om at religionen med tiden bare vil forsvinne av seg selv.

Ingen religionsfri sone

Få vil være uenige i at det er viktig å sette grenser for religionens rolle i politikken, akkurat som det avgjørende at det settes grenser for politikkens rolle i religionen. Religion er ikke politikk og politikk er ikke religion. Det er lett å finne eksempler på overtramp på: Enten det er fundamentalisten som vil at lovgivningen skal bygge på religiøse dogmer, eller politikeren som mener lovgivningen skal definere de religiøse dogmene.

Samtidig skal ikke politikken bli en religionsfri sone. Religion berører noe av det mest grunnleggende i menneskers liv. Religion er en realitet i det moderne samfunnet, og vi kan ikke forvente at religiøse mennesker skal legge bort sin religiøse overbevisning i det de engasjerer seg politisk.

Fordi religionene spiller en så viktig rolle i samfunnet, er det verken ønskelig eller mulig å stenge dem ute fra politikkens sfære. Politikk betyr ‘det som angår byen eller staten’. Religionene har alltid hatt, og vil alltid ha, viktige bidrag til ‘det som angår byen eller staten’, og må derfor aldri ekskluderes fra denne samtalen.

Stadig flere forskere og filosofer peker på at ideen om et strengt skille mellom den religiøse og politiske sfære er problematisk i det multikulturelle samfunnet, der det er vanskeligere å trekke en grense mellom det sekulære og det religiøse.

Den tyske filosofen Jürgen Habermas er en av dem som har tatt høyde for hvor mye menneskers trosoppfatninger kan bety når de engasjerer seg i samfunnsspørsmål. Ifølge Habermas kan et møte mellom religion og politikk være fruktbart og legge et moralsk grunnlag for demokratiet, selv i et sekulært samfunn preget av religiøst mangfold.

Alle som ønsker å ta med den rike arven som religionene representerer inn det politiske arbeidet, har et særlig ansvar for å gjøre dette med respekt. Å hevde at man har Gud på sin side, vil alltid være et misbruk av religionen i politikken. Å gå inn i politikken på demokratisk grunnlag med et ønske om å fremme de allmenne verdiene som kommer til uttrykk i sitt eget livssyn, er derimot noe ganske annet.

For mange troende politikere vil samfunnsengasjementet være en naturlig forlengelse av troen. Å gå inn i politikken på et slikt grunnlag er selvsagt legitimt.

Uhørt mistenkeliggjøring

Både Ap-Jonas Gahr Støre og stortingsrepresentant Hadia Tajik har vært åpne om sin tro. Vi reagerer (heldigvis!) spontant når backbenchere i Fremskrittspartiet forsøker å mistenkeliggjøre at Tajik som muslim kan lede Stortingets justiskomité. Vi bør protesterte like intenst på Osvold og Klevelands forsøk på å mistenkeliggjøre Støres kristne tro. Det er uhørt å insinuere at en kristen eller muslimsk politiker automatisk vil misbruke religionen i politikken.

Støres og Tajiks åpenhet om tro, gir håp om et Arbeiderparti som vil være mer åpne for troens betydning i menneskers liv og i det offentlige rom. Selv i vårt sekulariserte samfunn fortsetter religion å være viktig for mange menneskers livskvalitet. Det viser at mennesker har både materielle og åndelige behov. Trossamfunnenes mangfoldige sosiale og kulturelle arbeid viser at de har en stor samfunnsskapende kraft.

Et samfunn som stenger religionen inne i det private rom, er et samfunn som ikke tar på alvor at folk er hele mennesker.

Bilde er hentet fra wikimedia.org

Artikkelen er tildigere publisert på verdidebatt.no