Eksperter, politikere og media synes å være enige om to ting i etterkant av de brutale angrepene i Paris. En unison fordømmelse av terrorhandlingene – og en visshet om at terrorangrep vil skje igjen.

Jeg bor for tiden i det europeiske landet med flest fremmedkrigere i forhold til folketallet. I overkant av 350 belgiere har reist til Syria for å slåss. Man regner med at rundt hundre av dem har returnert. Kun dager etter angrepene i Paris gjennomførte Belgisk politi en omfattende politiaksjon flere steder i landet hvor man gikk til pågripelser av rekke personer mistenkt for å planlegge terroraksjoner i Belgia. To ble drept da de åpnet ild mot politiet som skulle pågripe dem. Begge sies å ha kjempet for ISIL i Syria. I forbindelse med arrestasjonene i Belgia ble det tatt beslag i en rekke ulike typer våpen, eksplosiver og falske politiuniformer. Lignende aksjoner har vært gjennomført i både Frankrike og Tyskland i etterkant av angrepet mot Paris.

Malin Stensønes har ledet Osloregionens Europakontor og vært direktør i Norges Rederiforbund. Hun har ledet Akershus KrF, vært politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet og møtt fast i KrFs Sentralstyre. 2012 utgav hun boken «På våre vegne – Soldatberetninger fra Afghanistan» på Aschehoug Forlag. Hun er nå igang med ny bok om Politiets Beredskapstropp. Malin Stensønes er for tiden bosatt i Brussel.

De målrettede angrepene mot utvalgte grupper, som politi og forsvar, har ført til en rekke restriksjoner i mange land. Til å vokte og patruljere de viktigste nasjonale og internasjonale institusjoner i Brussel og de jødiske områdene i Antwerpen, synagogene, skolene og de jødiske avisene som utgis i Belgia, har belgiske myndigheter kalt inn hæren. At flere hundre soldater settes inn for å vokte nasjonale og internasjonale symboler, er ikke bare en sterk påminnelse om alvoret, men reiser også en prinsipiell debatt om forflytning av grenser mellom sivil og militær makt, i våre sivile samfunn.

Belgia er et enda mer komplekst samfunn enn mange andre europeiske land. Den evigvarende striden mellom de fransk- og flamsktalende i landet preger alle styringsnivå og resulterte blant annet i at landet var uten regjering i 18 måneder i 2010-2011. Av Belgias 11 millioner innbyggere regnes 6% å være muslimer. Belgia har også en betydelig jødisk befolkning. I Antwerpen er det bosatt rundt 18 000 ortodokse jøder og miljøet regnes for å være det største ultra-ortodokse samfunn utenfor Israel. Det er også i Antwerpen at den islam fiendtlige bevegelsen Pegida har tillyst sin første demonstrasjon i Belgia nå i slutten av januar. Som jøder over hele Europa opplever også jøder i Belgia økt frykt for angrep – og med god grunn. I mai i fjor angrep en fransk syria-kriger det jødiske museet i Brussel med automatvåpen. Fire mennesker ble drept. I november ble en jødisk mann på vei til synagogen knivstukket i halsen i det som antas å være et rent antisemittistisk overfall. Angrepene føyer seg inn i rekken av aksjoner gjennomført for å ramme utvalgte grupper og spre frykt.

I Belgia går debatten høyt om hvorfor nettopp dette landet har en så stor andel radikalisert muslimsk ungdom. De muslimske miljøene har pekt på en rekke årsakssammenhenger knyttet til manglende respekt for islamsk tro i et katolsk samfunn som for eksempel forbud mot muslimske hodeplagg i offentlige rom, høy arbeidsledighet blant unge menn, og assimilasjon. Andre igjen har pekt på de høyreekstreme miljøene i Belgia som provokatører som i perioder har satt sitt preg på belgisk politikk både i en europeisk kontekst, nasjonalt, regionalt og lokalt.

Hvordan møte de nye truslene?

Dagen etter angrepene i Paris uttalte Rob Wainwright, generaldirektør for Europol, at ingen kan utstede garantier for at ikke flere angrep vil komme. ”Det kan ikke gis garantier mot angrep som de i Paris. Hadde vi kunnet garantere ville ikke Paris ha skjedd. Jeg tror det er en økende forståelse i politiet og sikkerhetsmiljøene over hele Europa om at vi ikke vil klare å avverge alle angrep. Men samtidig er vi fast bestemt på å øke vår evne til å ivareta våre borgeres sikkerhet. ”

Her er vi etter mitt syn ved noe av kjernen. Vi må erkjenne at vi ikke vil klare å forhindre alle angrep – og vi må søke samarbeid for å finne løsninger. Truslene og nettverkene er uoversiktlige. Metodene som brukes er mindre sofistikerte og rammer mer tilfeldig. Terrornettverkene som oppstår er mer løselig organisert og delvis uavhengige av en sentral kommandostruktur. Det gjør de vanskelige å spore.

I etterkant av angrepene har europeiske politikere søkt sammen for å finne en felles strategi og virkemidler for å bekjempe truslene. På EUs siste utenriksministermøte ble både økt etterretnings- og økt politisamarbeid diskutert. Medio februar har President Obama invitert en rekke statsledere til Washington for å diskutere det samme. Også for oss bør denne tilnærmingen inspirere og utfordre. Justisfeltet er ofte arena for politiske sverdslag. Samfunnssikkerhet og beredskap er grunnleggende sett for viktig til å bli overlatt til partipolitisk taktisk posisjonering. Det er alle partiers ansvar å finne løsninger som gjør at vi blir tryggere.

Sentrale politikkområder må styrkes

Terrortrusler mot våre åpne samfunn stiller samfunnet vårt overfor store utfordringer. Etter mitt syn bør det føre til en styrking av tre sentrale politikkområder. Vår evne til å nå frem til utsatt ungdom. Vår evne til avdekke angrep i forkant av anslag. Og vår evne til rask respons når angrepene er der.

Det viktigste virkemiddel mot radikalisering handler ikke om klassiske justispolitiske virkemidler. Det handler om tilhørighet. Å forhindre at ungdom søker tilflukt i miljøene som radikaliserer dem. Det handler om integrering, om mulighet for arbeid, følelse av mestring og tilhørighet til et samfunn som trenger dem. Her bærer vi alle et ansvar.

I erkjennelsen av at vi ikke vil nå alle må vi styrke de miljøene som mest effektivt kan bekjempe denne type trusler. På forebyggende side betyr det en styrking av etterretningsorganisasjonenes generelle kapasitet og spesifikke mulighet for overvåking av miljøer med evne til å utføre terrorhandlinger på norsk jord. Det gjelder både Etterretningstjenesten som opererer ute og PST her hjemme. I dette ligger en rekke utfordringer. Så lenge overvåking er rettet og begrunnet vil nok de fleste av oss akseptere dette. Utfordringene er at miljø som er troendes til å utføre terror ikke nødvendigvis er på de vanlige radarene og at man derfor vil ønske å gå bredere. PSTs begrunnelse for innsamling av såkalte metadata ligger blant annet her. Det omfatter oss alle og er ikke lenger like uproblematisk. Skepsisen til våre hemmelige tjenesters mulighet for å overvåke borgerne er betydelig. Samfunnets behov for sikkerhet står steilt mot individets rett til privatliv. Likevel – skal vi klare å avsløre terrorister før de gjennomfører angrep er vi avhengige av effektiv etterretning. Det fordrer tillit til tjenestene, men også en erkjennelse av at skal vi forhindre angrep vil det gå på bekostning av andre verdier vi holder høyt i samfunnet vårt. Politikere bør ha mot til å ta debatten direkte og tydeliggjøre konsekvensene om man velger det ene eller det andre overfor sine velgere.

Vi har svært gode operative miljø i Norge. Politiets Beredskapstropp, Delta, er politiets innsatsenhet mot terror, organisert kriminalitet og vanskelige væpnede oppdrag. De har etter hvert betydelig erfaring i å gjennomføre skarpe operasjoner nasjonalt, lede og koordinere de nasjonale bistandsressursene i operasjoner og samtrene med både forsvarets spesialstyrker (som de kan trekke på ved behov) og tilsvarende avdelinger ute. Samtidig tjenestegjør aksjonsmennene her som politi i Oslo Politidistrikt. Det betyr for eksempel at det alltid er Delta-patruljer tilgjengelig som førsterespons ved større hendelser i hovedstaden. I tillegg er de en nasjonal ressurs og skal understøtte ved alvorlige hendelser over hele landet.

Både politiets beredskapstropp, de nasjonale bistandsressursene og forsvarets spesialstyrker har vært igjennom en sterk utvikling og styrking i årene som ligger bak oss. Men fortsatt er det langt igjen og trusselbildet tilsier en styrking av de operative miljøene som direkte skal bekjempe kontraterror på norsk jord. Det handler om adekvate treningsfasiliteter tilpasset trusselbildet. Det handler om løftekapasitet som gjør at man kan forflytte mannskaper frem til der hendelsen er og som kan brukes som ildledningsplattform om nødvendig. Politiet har ikke en slik ressurs i dag. Men ikke minst handler det om å gi de operative miljøene våre den ledelse de fortjener gjennom å samlokalisere og gi reell mulighet for å koordinere alle aktører som er involvert i å trygge samfunnet vårt. Det gjelder både på strategisk og operativt nivå. Det første skrittet regjeringen bør ta er å forsere planene om et nasjonalt beredskapssenter.

Det er en stats fremste oppgave å beskytte sine borgere. Nye angrep vil komme. – Og mens vi venter bør politikerne både i posisjon og opposisjon bruke tiden godt.

Bilde er hentet fra wikimedia.org