Surrogatipraksisen reiser en rekke etiske og juridiske spørsmål, både når det gjelder barnets og morens stilling. Jeg vil skrive om noen av sidene ved surrogati som jeg mener er etisk problematiske sett fra et kristendemokratisk ståsted. Etter min oppfatning gir det kristendemokratiske menneskesynet og grunnverdiene de aller beste argumentene mot liberalisering i synet på surrogati i Norge og i verden for øvrig.

Surrogati i Norge

Live Husan er politisk rådgiver for KrFs stortingsgruppe

Surrogati er ikke lovlig i Norge. Det vil si, det er ikke ulovlig å være surrogatiforeldre, men ifølge norsk lov er det kun kvinnen som føder som kan være mor. Morskap kan bare overføres ved adopsjon. Det er dessuten forbudt å utføre eggdonasjon. Kombinasjonen av dette utgjør i praksis et forbud mot surrogati i Norge. Det er bred enighet om at surrogati ikke er akseptabelt og ikke bør gjøres lovlig i Norge, og norske myndigheter fraråder nordmenn å reise ut av landet for å gjennomføre surrogati. Samtidig vet vi at stadig flere norske borgere benytter seg av surrogatmødre i utlandet. I India fødes trolig over 25 000 surrogatbarn årlig i det som er blitt en milliardindustri.

Kristendemokratisk perspektiv

Kristendemokrati er ideen om et demokratisk samfunn bygd på kristen-etiske verdier. De grunnleggende kristen-etiske verdiene er menneskeverdet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. Med surrogatipraksisen utfordres synet på mennesket og menneskeverdet. For en kristendemokrat er det et helt sentralt og ufravikelig utgangspunkt at hvert enkelt menneske har en uendelig verdi, fra unnfangelse til død. Alle mennesker er likeverdige. Hvert menneske er et mål i seg selv og skal ikke reduseres til et middel for andre.

Surrogatidebatten kan også ses som en debatt som utfordrer vår nestekjærlighet og solidaritet med våre medmennesker. Solidaritet er vilje til å vise samhold med og respekt for alle mennesker, spesielt med grupper og personer som ikke har like gode muligheter som andre, både i vårt land og i verdenssamfunnet. Noen hevder det er viktig å la fattige kvinner få inntekt fra surrogatiarbeid, eller de mener en kvinne bør få bære fram et barn som en solidarisk handling for en søster eller venninne. Men nestekjærlighetsprinsippet forplikter oss, etter mitt syn, til å sette oss inn i surrogatkvinnens situasjon og spørre hva ekte frivillighet innebærer og om økonomisk tvang eller samvittighetsspørsmål kan legge press som lovgiverne bør forskåne dem for. Surrogati kan betraktes som utnyttelse av fattige kvinner eller kvinner i en annen presset situasjon.

Surrogatidebatten utfordrer også vår forpliktelse som kristendemokrater til å være med på å bygge samfunnet på basis av våre grunnverdier og i tråd med våre hovedprinsipper. Politisk arbeid er å tjene medmennesker, der målet er et samfunnsfellesskap som forener det felles beste med den enkeltes beste. Surrogati handler i stor grad om enkeltindividers valg og ønsker, men det handler også om samfunnsutvikling og synet på mennesket, holdninger og lovverk som grunnlag for normer, holdninger og adferd.

Nestekjærlighet i møte med ufrivillig barnløshet

Ufrivillig barnløse opplever stor smerte og fortvilelse, og for mange innebærer dette knuste drømmer og planer for framtiden som aldri kan realiseres. Det å skulle leve med at en ikke får egne barn og barnebarn samtidig som alle rundt deg får egne barn og blir oppslukt av småbarnslivet, er tøft for mange. Det er ingen som ønsker denne sorgen og frustrasjonen for noen. Likevel mener de aller fleste at ett sted går grensen for hva man bør tillate for å løse den situasjonen. Alle partier mener det bør være en grense, spørsmålet er hvor grensen går. Hvordan kan vi legge til rette for å løse situasjonen for ufrivillige barnløse, og hva er det ikke greit at vi legger til rette for? Adopsjon er en åpenbar god løsning for mange. Dessverre er det altfor vanskelig og langtekkelig å få til adopsjon i Norge i dag. Andre får god hjelp via assistert befruktning. Så hvorfor ikke surrogati? Jeg mener surrogati krysser grensen for hva som er etisk akseptabelt. Det handler først og fremst om menneskesyn. Om synet på barn, om synet på kvinnen, om synet på mor og far. Når ble et barn noe som kan bestilles, noe du kan be andre om å lage for deg? Når ble det greit å se på kvinnen som en kropp som kan brukes til å bære fram et barn for andre? Når ble svangerskapet og fødselen noe du kan få andre til å utføre? Når ble det greit å anse svangerskap og fødsel som arbeid eller som tjeneste? Når ble det greit å løsrive morsbegrepet fra den som bærer barnet i magen? Et adoptivbarns mamma er en god mor uten å ha båret barnet i magen. Er det ikke likevel annerledes med et barn som er bestilt og vokser fram i en annens mage helt intendert?

Den svake part

Som kristendemokrater må vi alltid sette den svake part, og særlig barnet, først. Et barn er i utgangspunktet sårbart, og når et surrogatbarn i tillegg er i spill mellom en person som har født deg, men som ikke har som intensjon å beholde deg, og andre voksne som har bestilt deg, men som i noen tilfeller kan ombestemme seg dersom alt ikke går som planlagt, er situasjonen ekstremt sårbar. Det er knyttet stor usikkerhet til barnets juridiske stilling. Når det befruktede egget er i kvinnens kropp, hvem sitt barn er det da? Praksisen utfordrer også prinsippet om retten til å få kunnskap om eget biologisk opphav.

En annen svak part i denne sammenhengen er surrogatmoren. Kvinnen utsettes med svangerskapet og fødselen for en stor belastning og risiko for eget liv og helse. Kvinnen utsettes for en følelsesmessig krevende situasjon. Sterke følelsesmessige bånd knyttes i løpet av de 40 ukene svangerskapet varer. Dersom kvinnens følelsesmessige tilknytning til barnet hun bærer på blir for sterk, kan noen kreve at hun selger det? Kvinnen bruker egen livmor til å lage et barn for andre, enten mot betaling eller som en tjeneste for andre. Det er altså enten økonomiske behov som styrer valget hennes, eller hun velger å gjøre tjenesten for andre uten penger involvert. Her blir det viktig å stille spørsmålet om hva som i realiteten er frivillig. Og en kan spørre hva som er vesensforskjellen fra kommersiell organdonasjon, der rike kjøper tjenester av svært fattige, utover det åpenbare faktum at et barn er et selvstendig individ og ikke bare et organ fra mors kropp.

Etiske spørsmål

Som kristendemokrater må vi stille spørsmål som: Kan et svangerskap kalles arbeid? Innebærer ikke det at barn blir et produkt eller en handelsvare? Hva slags syn på barn, på mennesket, gir i så fall det? Hvor går grensen for hva vi kan betale andre mennesker for å gjøre for oss? Når alle mennesker er unike og like mye verdt, er det respektfullt og solidarisk å bestille tjenester fra noen som kan oppleve seg tvunget til å si ja av økonomisk nød eller pliktfølelse? Kan vi forsvare at noen kjøper seg tilgang til en kvinnes kropp?

Barn blir til på mange forskjellige måter. Vi ønsker alle barn velkommen og synes det er et under hver gang en fødsel går bra og et barn kommer til verden. Men vi må likevel kunne mene at noe er rett og galt og lov og ikke lov når det gjelder hvordan barnet har kommet til verden. Surrogati er etter mitt syn ikke etisk forsvarlig.

Bilde er hentet fra wikimedia.org.