Det tredje alternativet, kristendemokratisk politikk «på norsk»
Kjell Magne Bondevik
Folkets framtid, 1994

Kristendemokratisk forum børster støvet av en glemt bokperle fra 1990-tallet. Kjell Magne Bondeviks Det tredje alternativet, kristendemokratisk politikk «på norsk» fortjener ikke bare en plass tilbake i bokhyllen, men også å bli gjort tilgjengelig i digitalt format, den legges derfor ut i sin helhet som PDF her.

Andreas Skulstad (f.1993) studerer samfunnsøkonomi
ved Universitetet i Oslo
og er nestleder i Akershus KrF

Selv om tittelen på boken henviser til kristendemokrati må den regnes mer som en politisk debattbok, heller enn et verk som gir en systematisk innføring i kristendemokratisk ideologi. Den staker ut en kurs for KrF mer enn den forklarer kristendemokrati, men evner samtidig å plassere KrF i en større ideologisk sammenheng. Den vil være av interesse for alle som synes det er spennende med ideologisk tenkning.

Det brukes mye tid i boken på å plassere KrF som et parti som er basert på kristen tenkning, men som ikke har som oppgave å forsøke å utbre kristendommen eller å kristne samfunnet. KrF skal ikke være en interesseforening for kristne eller skape en teokratisk stat der lovverket er basert på kristen etikk, det skal forsøke å skape et samfunn til det beste for innbyggerne basert på det kristne menneskesynet og kristne verdier. Partiet trenger en sterk ideologisk forankring for å bli sitt beste selv.

Samtidig som disse vurderingene er gode savner jeg tydeligere skillelinjer mellom kristendom, kristendemokrati og Kristelig Folkeparti. I boken brukes bibelske henvisninger som argumentasjon for standpunkter KrF har tatt i ulike saker for å vise at de er ideologisk forankret. For eksempel brukes den kristne sosialetikken og Jesu handlinger mot de svakeste som begrunnelse for en sosial og omfordelende politikk. Nestekjærlighet og omsorg for andre mennesker er kristne dyder, jeg er interessert i å vite hva det er som gjør at kristendemokratiet vil institusjonalisere denne omsorgen gjennom staten. Hvordan overføres kristne moralske bud som gjelder for enkeltindivider til å gjelde for en stat?

Er løsningen alltid mer stat? 
Han skriver videre at staten må bruke frivillige organisasjoner i utførelsen av omsorgen, dette begrunnes med at de «lettest når fram til grupper som trenger det mest». Her kunne det vært spennende å dra inn tenkning fra for eksempel Röpke om hvor viktig ideell sektor er for å gi mennesker mening og har en viktig egenverdi i seg selv. Eller tanker om hvilke oppgaver som tilhører de mindre fellesskapene og hvilke som skal gis til staten, altså maktfordeling og prinsipper rundt statens grenser.

Senere skriver Bondevik: «Skal alle samfunnets uløste oppgaver eller problemer betraktes som statens problemer? Er løsningen alltid å bevilge mer penger?» Bondevik skriver at i dette ligger det en kritikk i at sosialdemokratiets løsning alltid er å bevilge mer penger og øke statens størrelse. Denne kritikken er høyst relevant i dag hvor partiene fortsatt konkurrerer mot hverandre om å legge mest penger på bordet. Ikke bare handler kritikken om økonomisk ansvarlighet, men hvorvidt en stadig mer dominerende stat som tar stadig flere beslutninger på vegne av innbyggerne skaper det beste samfunnet.

Den tredje veien 
Bokens mantra er at KrF skal være den tredje vei i norsk politikk. Det kristne menneskesynet fordrer en økonomisk politikk som gjør at den enkelte får rom til utfoldelse, men siden mennesket er tilbøyelig til å gjøre onde handlinger må staten sette rammene og sikre en styring. Blandingsøkonomien løftes frem som et ideal der økonomiske aktører får operere fritt innenfor rammene som settes av staten. Dette må vel anses som prinsipper som så vel SV som FrP kan stille seg bak. De faktiske konsekvensene sentrumsalternativet skal ha for den økonomiske politikken virker noe uklar og kunne vært spennende å utdypet nærmere.

Men ideen om den tredje veien handler om mye mer enn bare den økonomiske politikken. I boken skisserer Bondevik høyre- og venstresiden som to grunnleggende materialistiske retninger. Kristendemokratiet skiller seg ved å ha en vesentlig mer verdiorientert tilnærming, det anerkjenner mye sterkere at menneskene trenger mer enn materiell rikdom for å leve gode liv. De finner mening i livet i de tilhørighetene de har utenfor det private markedet eller staten. De gode verdiene formidles av familien, lokalsamfunnet og organisasjons- og åndslivet.

Forvalteransvaret 
Boken burde leses som mer enn bare en kilde til kristendemokratisk ideologi, den burde også leses som et tidsvitne fra 1994. Det er ett tema som går igjen gjennom hele boken, både med et eget kapittel men også til stadighet i de øvrige, nemlig kampen for et bærekraftig samfunn som ikke trues av menneskeskapte klimaendringer. Over 20 år før noen Parisavtale, før Miljøpartiet fikk plass på stortinget og havnet i byråd og «det grønne skiftet» ble kåret til årets nyord, skriver partilederen for KrF en bok der forvalteransvaret er et av de temaene som leseren sitter sterkest igjen med. Jeg opplever dagens politikere som treige på miljøfeltet, selv med en stor opinion og med lange miljøkapitler i samtlige partiprogrammer, at dette feltet blir viet mye plass i 1994 er rett og slett imponerende.

I følge Bondevik er klima- og miljøpolitikk et felt som har den tydeligste forankring i kristendemokratiet. Mennesket ses på som forvaltere av Guds skaperverk som skal levere livsgrunnlaget i like god stand til neste generasjon som de selv fikk det. I år 2000 skulle vi få vite hvor dypt disse ideene virkelig stakk da Bondevik-regjeringen valgte å gå av på bygging av et gasskraftverk uten renseanlegg, en miljøsak. Til tross for gode realpolitiske og ideologiske utgangspunkt har ikke KrF utviklet seg til å bli et toneangivende miljøparti de siste 20 årene siden boken ble skrevet. Partiet har ikke utviklet sterke miljøprofiler som er viktige drivere i klima- og miljødebatten. KrF anses ikke som det partiet som setter agendaen i miljøpolitikken og havner langt nede på velgerundersøkelser over hvilke partier som har troverdighet på klima og miljø. Om det er én ting KrF-politikere og kristendemokrater burde ta med seg fra denne håndboken fra 1994 er det nettopp denne tematikken.

Til tross for at mange av sakene som diskuteres i boken hadde sin aktualitet da den ble skrevet vil enhver som er interessert i ideologisk tenkning oppleve at boken har en relevans i dag. Den formidler tidløse kristendemokratiske verdier og foreslår hvordan disse skal overføres til politikk. Ikke minst kan den fungere som et slags kompass, er KrF på vei i riktig retning? Mye tyder på at partiet har litt jobb å gjøre på miljøfeltet.